Podkast: Læringslyden – Mestring i høyere utdanning

Velkommen til Læringslyden – en podkast fra Lovisenberg diakonale høgskole! Her får du verktøyene du trenger for å mestre studielivet. Enten du vil lære å skrive akademisk, bruke kunstig intelligens som en studieassistent, håndtere stress eller forstå hvordan teknologien endrer studiehverdagen, er dette podkasten for deg som er student. Vi inviterer eksperter og fagfolk til å dele tips og innsikt som hjelper deg å bli en trygg og kompetent fagperson. Lytt, lær og mestre studiene dine med oss!

Vi leser i avisen at studentene studerer for lite, at de ikke leser pensum, og at de må skjerpe seg. Men dere studenter står i en krevende situasjon — det er vanskelig å flytte hjemmefra, jobbe deltid, bo i kollektiv og håndtere overgangen fra videregående til høyere utdanning. Her er noen grep du kan ta for å oppleve mestring og faglig fellesskap.

Tekstversjon av episoden finner du lenger ned på siden.

I høyere utdanning skriver vi mye. Vi skriver for å lære, for å forstå, for å formidle. Akademiske tekster skiller seg fra andre tekster. Derfor trenger du å vite hvordan vi skriver i høyere utdanning og hvordan du kan mestre denne sjangeren: akademisk skriving. Vi snakker med Grethe Moen Johansen på Studieverkstedet på OsloMet. Der er hun ekspert på akkurat akademisk skriving.

Tekstversjon av episoden finner du lenger ned på siden.

Noe av det mest imponerende med chatboter som ChatGPT, er hvor godt de skriver. Da er det fristende å få dem til å skrive teksten for deg. Det er juks. Men du kan få hjelp med å skrive arbeidskrav og hjemmeeksamen uten at det er juks. Grethe Moen Johansen jobber på Studieverkstedet på OsloMet. Hun er ekspert på akademisk skriving og snakker om hva slags skrivehjelp du kan fra chatboter, hvordan du får god skrivehjelp fra dem og hva du må passe på så du ikke jukser.

Tekstversjon av episoden finner du lenger ned på siden.

De fleste studenter vet at kunstig intelligens som ChatGPT kan hjelpe med skriving. Men denne teknologien kan også hjelpe med lesing. Vi snakker med Marianne Hagelia. Hun er førsteamanuensis på Høgskolen i Østfold og har skrevet boka “Digital studieteknikk”. Den anbefaler vi alle studenter å ta en titt på. Boka har et helt kapittel om chatboter som læringsassistenter. Her forteller hun om hvordan kunstig intelligens kan hjelpe deg med lesingen. 

Tekstversjon av episoden finner du lenger ned på siden.

Det er mange situasjoner som skaper stress for studenter. Stress er en naturlig reaksjon når presset blir høyt. Da er det noen ting du kan gjøre for å minke stressymptomene. Det er også grep du kan ta for at presset ikke blir så høyt. Stefan Fisher-Høyrem har skrevet bok om studieferdigheter. Vi har snakket med ham om toleransevindu, selvtillit, røtter og andre elementer i en god strategi for å minke stress og tåle stress.

Tekstversjon av episoden finner du lenger ned på siden.

Kunstig intelligens er nyttig i studiene og viktig på arbeidsplassen. Hva kan denne teknologien brukes til, hva må du vite for å bruke den godt og hvor går grensen for fusk? Vi snakker med Leonora Onarheim Bergsjø, førsteamanuensis på høgskolen i Østfold og ekspert på digital dømmekraft og kunstig intelligens.

Tekstversjon av episoden finner du lenger ned på siden.

Kunstig intelligens er og blir viktig i helsesektoren. Professor Morten Goodwin ved Universitetet i Agder forsker på dette feltet. Her forteller han hvordan denne teknologien vil endre helsetjenestene. Han kommer også inn på hva du som er sykepleierstudent trenger å vite.

Tekstversjon av episoden finner du lenger ned på siden.

Susanne Koch: Hei og velkommen til denne podkasten fra Lovisenberg diakonale høgskole! Jeg heter Susanne Koch og er pedagogisk rådgiver på vårt læringsstøttesenter. Denne podkasten er spilt inn via Zoom.

I dag har jeg med meg Stefan Fisher Høirem, som er første­bibliotekar ved Universitetet i Agder. Han har skrevet boka Studieferdigheter: Hvordan bli en fagperson. Den gir deg verktøy og øvelser for å utvikle ferdigheter som er viktige både i studiene og i arbeidslivet.

Velkommen, Stefan!

Stefan Fisher Høirem: Tusen takk, her er det fint å være.

Susanne: Så bra! Jeg har lest i avisene at studentene fester mye og studerer for lite, at de ikke leser pensum, og at de må skjerpe seg. Må studentene skjerpe seg, Stefan?

Stefan: Ja... nei... jeg vet ikke, altså. Jeg har også lest i avisa at studentene er dovne og må skjerpe seg, at det var bedre før og sånn. Men det er nok ikke helt den tilnærmingen jeg ville valgt.

Det jeg tror mange studenter kan kjenne seg igjen i, er at det er en vanskelig overgang å begynne i høyere utdanning. Man vet ikke helt hva det innebærer, og man kan få følelsen av at det er noe veldig vanskelig, noe veldig stort. Kanskje er det første gang du har en så åpen timeplan? Kanskje er det første gang du bor alene, eller første gang du bor sammen med folk du ikke kjenner?

Du må plutselig tenke på veldig mange ting – mat, budsjett, jobb ved siden av studiene – ting du kanskje ikke måtte tenke så mye på før. Så det kan være en vanskelig overgang.

Jeg tror også vi skal være ærlige med studentene og si at de har gått 13 år på skole. Enten de kommer rett fra videregående eller har vært i jobb en stund før de begynte på studiene, har de 13 års erfaring med skolegang som har lært dem hvordan skole "skal" føles og se ut som.

Og da er det lett å tro at høyere utdanning ligner på dette. Man snakker jo ofte om det allerede på ungdomsskolen og videregående – at man skal videre på universitetet – og at det blir en forlengelse av skolesystemet. Men sånn er det ikke nødvendigvis. Universitetet er ikke nødvendigvis en forlengelse av det 13-årige skoleløpet de fleste nordmenn går gjennom. Derfor har man heller ikke nødvendigvis øvd på de ferdighetene som kreves der.

Susanne: Har du noen eksempler?

Stefan: Ja, for eksempel: Hvis du er vant til å skrive tekster på videregående, har målet vært å vise at du har forstått det som stod i bøkene læreren ga deg. Kanskje du på videregående begynte å bruke kilder for å få det helt riktig, men fremdeles er det læreren som har noen forutbestemte kriterier for hva som er riktig og galt, og som vurderer teksten din ut ifra disse kriteriene.

Men hvis vi ser på hvordan fagpersoner – de som har fullført høyere utdanning – skriver tekster til hverandre, så er det noe helt annet. De kommer sannsynligvis aldri til å skrive en slik tekst igjen i hele sitt liv, med mindre de tar en eksamen. Det finnes jo ikke noe annet sted i samfunnet enn ved eksamen hvor du skriver en tekst som noen skal vurdere det hvor bra eller riktig det er, etter forhåndsbestemte kriterier og sette et tall på det. Det er ikke spesielt livsnært, og er kanskje egentlig ikke det man burde sitte igjen med etter høyere utdanning.

Så, et eksempel: Man skriver en tekst på en viss måte som elev, for å vise at man er en god elev. Men når du skriver i høyere utdanning, øver du på å skrive slik fagpersoner gjør. Målet er ikke å bli en god student – det er supert om du er det, men det er ikke som er poenget. Målet er ikke karakteren på eksamen. Målet er ferdighetene du sitter igjen med etterpå. Og sånn er man ikke vant til å tenke. Ingen studenter er vant til å tenke sånn, fordi de har gått på skolen.

Susanne: Så når man kommer fra videregående og inn i høyere utdanning og opplever denne omveltningen – noen eller alle av de endringene du nevnte tidligere – samt denne nye læresituasjonen, hva er de viktigste grepene man kan ta som student for å mestre hverdagen og bli den fagpersonen du snakker om?

Stefan: Ja, jeg tror det aller viktigste grepet, eller i hvert fall det første som må være på plass, er at du må begynne å se på deg selv som en fagperson. Du må gjøre et mentalt skifte – ingen kan gjøre det for deg. Du må se på deg selv som en fagperson, eller i det minste som noen som er i ferd med å bli det.

Susanne: Og hva innebærer det?

Stefan: Det innebærer at du, hvis du studerer histore, i stedet for å spørre «Hva må jeg kunne til eksamen?», heller spør: «Hva gjør en historiker?» eller «Hva øver jeg på nå?» og «Hva gjør egentlig en historiker?».

Når du er ferdig med en master i historie, kan du skrive «historiker» etter navnet ditt. Da kan du skrive en kronikk i avisa og si at «Som historiker mener jeg at...». Det er riktignok ikke en beskyttet tittel, men det forplikter likevel. Hva vil det egentlig si å være en historiker?

Eller si at du skal bli sykepleier – hva betyr det? Hvilket fagfellesskap og fagmiljø blir du en del av? Når sykepleiere streiker, krever bedre vilkår eller uttaler seg faglig, hva innebærer det å være en del av denne profesjonen?

Å identifisere seg med det man studerer og ser for seg å bli, er viktig. Selv om du ikke nødvendigvis vet nøyaktig hva du vil bli ennå, ikke bare tenk: «Jeg skal ta disse fagene og denne eksamenen, få en karakter så jeg kan gå videre.» Spør heller: «Hva er familjøet her?» og «Hva gjør en fagperson innenfor dette feltet?» og øv på å bli det. Det tror jeg er det første og viktigste man bør gjør gjøre, fordi man har gjort noe annet så lenge. Så man må gjøre et sånt mentalt skifte.

Susanne: Så det handler altså om å ta studiehverdagen, bryte den ned og spørre seg selv: «Hva kan jeg lære meg å gjøre som faktisk bidrar til at jeg blir den historikeren, sykepleieren eller advokaten jeg ønsker å være i den andre enden?»

Stefan: Sånn er det. Det handler også om å anerkjenne at de fleste vitenskapelig ansatte kanskje ikke har tenkt så mye på dette. De er veldig vant til å få spørsmål som: «Kommer dette på eksamen?» For det er skoleeleven i oss som spør: «Blir vi testet i dette? Hva er kriteriene? Hvordan vet jeg om jeg er god nok?»

Men kanskje burde vi heller spørre: «Hva øver vi egentlig på i dette emnet? Hva trener vi på akkurat nå?» Jeg hadde hvertfall syntes at det var gøy, hvis studentene mine begynte å spørre om det.  For det er ikke sikkert at foreleserne alltid har reflektert over det på den måten selv. Likevel er det et helt legitimt spørsmål: «Jeg skal bli sykepleier – hva er det vi øver på her?» Og dermed få det artikulert.

Det er også viktig å anerkjenne at det å øve på nye ferdigheter kan være utfordrende. Enten det handler om å skrive, huske, samarbeide eller praktiske ferdigheter som å sette en kanyle, så vil det alltid være ubehagelig å gjøre noe vi ikke mestrer enda. Vi kjenner ubehaget i kroppen når vi gjør ting vi ikke kan, og vi reagerer forskjellig på det – noen rømmer vekk, noen blir veldig svette, noen begynner plutselig å stamme. Alle har sine måter å håndtere stress og usikkerhet på, men det er viktig å vite at dette ubehaget er greit og det kommer til å være sånn litt,  og at det finnes måter å håndtere det på.

Det fins måter å skape miljø rundt oss, selv om ikke studieprogrammet legger til rette for det. Man kan skape et miljø med andre studenter hvor man øver sammen, støtter hverandre og gjør det lettere å stå i det ubehaget som følger med å lære noe nytt. Det er ikke lett å lære seg nye ting – det er vanskelig. Og det er mest vanskelig for det er  ubehaglig gjøre kroppen sin opperksom på at det er ting som man ikke får til, men som man ønsker å få til. Men for å lære seg nye ferdigheter så må man stå i det ubehaget litt. Vi må hjelpe hverandre og gjøre det lettere for hverandre – det tror jeg er nøkkelen. Begynn å snakke om studiene og fagene på denne måten. 

Susanne: Når du sier det, husker jeg en samtale jeg hadde med mammaen min da jeg var rundt 12 år gammel. Jeg sa til henne: "Jeg gleder meg til å bli voksen, for da har jeg også oversikt og kontroll." Mamma fikk et litt merkelig uttrykk i ansiktet mens hun tenkte på hva hun skulle svare meg.

Det er relevant i denne sammenhengen, fordi når vi flytter hjemmefra og begynner i høyere utdanning, tror vi ofte at vi er voksne – og at det forventes av oss å ha full kontroll og oversikt. Og hvis vi klamrer oss til det målet, kan vi skape en unødvendig fallhøyde for oss selv og gjør det ekstra vanskelig. For sannheten er at så lenge vi lever, vil vi stadig befinne oss utenfor komfortsonen vår. Vi øver oss på nye ting, vi feiler, og vi opplever motstand. Som du sier, lugger det hver gang vi skal gjøre noe vi ikke har gjort før. Bare det å være klar over at dette kommer til å være vanskelig – og at det er helt greit.

Stefan: Og jeg må si – hvis det er lov å slenge litt dritt – at når professorer står på TV eller skriver i avisen om at studentene er dovne og må begynne å oppføre seg som voksne, så ser jeg egentlig bare en person som ikke går så mye utenfor sin egen komfortsone. De ser ikke hvilket ubehag det fører med – et ubehag som studentene er plassert i helt automatisk. Så det synes jeg ikke så veldig mye om rett og slett, når de åpner med «Nå må de skjerpe seg» og sånn. Det er det jo mange voksne som må, men jeg vet ikke om det er studentene jeg ville gått løs på først.

Susanne: Nemlig, det er godt å høre! Vi har snakket mye om bachelorstudenter og overgangen fra videregående til høyere utdanning. Men når det gjelder masterstudenter, forventes det jo mer selvstendighet. De skal levere sitt første stykke forskning, og det kan være ganske overveldende. Hva kan de gjøre for å stå tryggere i denne situasjonen – på en måte som styrker dem i det yrket de er på vei inn i?

Stefan: Ja, altså, jeg tror det første vi må gjøre er å stille inn bryteren på riktig nivå når det gjelder dette med selvstendighet og det å levere et stykke forskning. For en masteroppgave er tross alt en øvingsoppgave – det er det den er. Mange av de semesteroppgavene du skriver underveis, er jo egentlig små øvelser på ulike deler av en masteroppgave, ikke sant? Fordi det å skrive en masteroppgave er en vanskelig og stor prosess, med mange ulike aspekter som man må øve på.

Susanne: Så det er viktig for motivasjonen, da? Å forstå at disse mindre oppgavene faktisk er byggesteiner i den masteroppgaven du skal skrive til slutt?

Stefan: Ja det tror jeg er viktig. Også er det en litt sånn tosidighet med en masteroppgave. På den ene siden så er den i seg selv en ganske imponerende bragd. Selv om mange tar master og det er mye snakk om det, så tar de fleste ikke en master, og de fleste gjennom historien har ikke gjort noe sånt. Så det er en vanskelig ting, og det er noe å være fornøyd med, at man har gjort og vært gjennom den.

På den andre siden, så er jo ikke masteroppgaven slutten. Den er ikke det beste som det går an å gjøre, og det er heller ikke en doktorgrad, og det er heller ikke en forskningsartikkel eller en sånn forskningsbasert monografi og bokrapport. Altså, ingenting av det er det beste som noen gang er lagd, ingenting av det er sånn ferdig én gang for alle. Så det er bare å se at, OK, alt dette – hvis vi kan vri det over på at, ja, denne den er god i seg selv, og det er en bragd, og det er noe – og samtidig så er det ikke det siste man kan gjøre.

Poenget er kanskje mer øvingene man gjør underveis, og hvilke ferdigheter man sitter igjen med etter en mastergrad, ikke sant? Å reflektere over det, det tror jeg kan hjelpe deg også når du jobber med den, sånn at du vet hva du egentlig øver på.

Når det gjelder det med skriving. Å skrive en akademisk tekst består for det meste av å skrive om det du allerede har skrevet. Mesteparten av tida går på å skrive om ting. Men hvis du tror at det å skrive om er et tegn på at du ikke får det til, da går det jo ikke så lett da...

Susanne: Altså, der er vi inne på noe spennende! For det har vært mye snakk om etterrettelighet og referanser og saker med statsråder som ser ut til å ikke å ha fått dette helt til. Hva er det viktig at studenter gjør for ikke å havne i den samme situasjonen? Hvordan forholder man seg til andre menneskers tekst og sin egen tekst i denne akademiske sfæren?

Stefan: Ja, jeg kan si et par ting om det. Først hvordan jeg mener det burde være, også deretter litt om denne debatten som var i mediene og rundt disse statsrådene og andre som har mastergrader som ikke har vært gode nok og sånn.

Når man skal skrive en tekst i et fagmiljø, som en del av en pågående samtale i miljøet, må man vise hva de andre sier. Man skal delta i en samtale som allerede finnes. Det handler om å finne ut: Hvem er de andre som deltar? Hva snakker de om, og hva står på spill? Hvordan sier de det?

Av og til er det ikke så viktig akkurat hvordan de sa det, og da legger du kanskje til en referanse med navnene deres, samt et lite sammendrag av noe de har snakket om, slik at en interessert kollega som leser teksten, kan finne ut mer om det hvis de ønsker.

Ved andre tilfeller er det veldig viktig å vise leseren at forskeren eller fagpersonen sier noe på en helt bestemt måte, og det vil jeg bruke til noe. Det er enten fordi jeg er uenig i det, eller fordi det må nyanseres, eller fordi det er riktig og det har sin hensikt. Da kan det være riktig å bruke et direkte sitat for å vise hva de faktisk sier, så jeg kan diskutere det. Det finnes ulike grader av dette, men uansett må man alltid tydelig vise hvem som sier hva, og hvorfor man bruker det. Da kan man kanskje bruke et helt sitat fra noen andres tekst for å vise hva de faktisk sier, så jeg kan diskutere det. Det finnes også ulike grader av dette, kanskje man kunnet flettet noe av sitatet i egen tekst, men hele tiden vise tydelig hvem som sier hva, og hvorfor man vil bruke det.

Så det jeg tenker på, er: Hvem er det jeg skriver til, og hva er det jeg vil si med dette? Hvilke samtaler er jeg allerede en del av? Da er det av og til riktig å bruke et direktesitat, fordi jeg vil vise leseren hva disse personene faktisk sier, helt konkret.

Susanne: For samtalene du snakker om, de kan være diskusjoner som har pågått i 5 eller 50 år om et gitt tema innenfor et fag. Som en relativ nybegynner skal du orientere deg om hva som har blitt sagt tidligere, hva det betyr for oss i dag, og hva du kan bidra til i din setting.

Stefan: Riktig. I min setting, eller i en bestemt kontekst, eller med en sammenligning, eller i et kasus, eller lignende. Det jeg beskriver nå er egentlig bare retorisk – når er det riktig å bruke et direktesitat? Det er når jeg skal vise hva en fagperson sa på en bestemt måte for å diskutere det.

 Jeg tror det som har skjedd i noen av mastergradene det har vært mye snakk om… og da føler jeg på litt forskjellige ting. Jeg føler én ting for statsråden, og noe annet for den samme personen som student. For det er ikke lett å forstå, og vi vet ikke hvordan oppfølgingen har vært. Jeg tror mange studenter kan streve med å vite når de skal bruke direkte sitater og på hvilken måte.

Problemet med de tekstene jeg har lest, er at de har lange direkte sitater, men problemet er ikke at referansen eller kildehenvisningen mangler. Problemet er at disse lange sitatene ikke blir diskutert som sitater. Det viser at studenten kanskje ikke har forstått hva denne teksten innebærer og at teksten er et bidrag til en samtale. De har kanskje ikke forstått at man skal vise at noe allerede har blitt sagt på en bestemt måte. Da foreligger det ingen grunn til å inkludere et langt sitat. Jeg tror glippen kan ha skjedd der.

Og da synes jeg det er veldig kjedelig å se på TV og i avisa når professorer ber studenter skjerpe seg. De sier «Ja, selvfølgelig skal det være en kildehenvisning her, og du står på kjente skuldre», og alt det tøysete der, som om det man skriver skal være så mye bedre enn det alle har skrevet før? Det er ikke sånn det er. Vi står ikke på noens skuldre, vi står egentlig ved siden av gode kolleger som prøver å si noe viktig i en samtale vi har sammen som fagfellesskap. Og da skal vi skrive på en måte som er forståelig for det fagfellesskapet. Jeg tror vi er altfor vant til å skrive til sensor og ser for oss fagfellesskapet litt for lite når vi skriver.

Jeg tror mye faller på plass – det er min erfaring fra biblioteket i hvert fall – dersom studentene begynner å se for seg fagfellesskapet de skriver til. Altså, om de bare begynner med å se for seg de andre de studerer sammen med, eller de som går året over, som fagfellesskapet. Skriv til noen som kan det ganske godt, men ikke veldig mye om akkurat det du skriver om. Interesserte kollegaer, skriv til de.

Susanne: Så en akademisk tekst blir bedre hvis du ikke skriver for sensor, men for noen som trenger å vite det du akkurat har lært?

Stefan: Ja for interesserte kollegaer. Interesserte kollegaer i en samtale som allerede foregår.

Susanne: Da ser du ikke på de delene av pensum eller de artiklene som du har lest for å skrive den teksten. De blir ikke en slags kurv der du kan hente ut byggesteiner og sette sammen for å skrive din tekst. Fordi da havner du faktisk fort i en sånn plagiatgreie, men du ser på de artiklene du har lest som stemmer i en samtale, og du er én av de stemmene.

Stefan: Når du leser artikler, eller du skal gjøre informasjonssøk og sånn, og det kommer an på hva slags informasjon sykepleierstudentene dine skal finne… Av og til skal de finne liksom 100 000 artikler om kreft i et eller annet, og da blir det ikke det samme.

Men når du leser forskningsartikler og du skal sammenfatte de du skriver til, så er det like viktig å finne informasjon om temaet du skriver om, å finne navn på hvem som skriver disse artiklene. Navn på de, og finne ut: Hva er begrepene de bruker? Hva er metodene de bruker?  

Fordi det er på en måte selve samtalen. Det kan føles litt konstruert, og til en viss grad så er det konsruert. Men poenget med disse fagfellevurderte tidsskriftene er jo at det pågår en samtale der hvor fagfellesskapet er inne hele tiden, både før artikkelen ble sendt inn for fagfellevurdering etterpå når den ble lest. Så fagfellesskapet er hele tiden til stede. Så spør foreleseren noe om det, spør veilederen din om det. Hvem er de? Hvilke tidsskrifter er det som er mest aktuelle for dette? Hvem er det som skriver der? Hva er det det handler om?

Susanne: Så hvis du synes at akademiske artiklene på pensum er rare, og det er de, fordi det er ingenting i verden som ligner på dem. Så er årsaken til det, at de er inne i en samtale der byggesteinene er nødt til å ha en viss fasong for å passe inn, sånn at man kan konstruere en samtale der den ene kan bygge på den andre på en god måte.

Stefan: Ja, nettopp! Å respondere på det den andre sier, justere det kanskje med et nytt eksempel eller et sammenlignende perspektiv som ikke har blitt snakket om før – det tror jeg er en lur måte å tenke på fordi det kan føles litt likt. Du er bare ny i det rommet. Her sitter det allerede folk, og de snakker sammen. Da må du ikke bare være stille eller si et eller annet i håp om at det er korrekt. Bare lytt. Hvem er her? Hva snakker de om? Hva står på spill? Hva kan jeg bidra med? Hva kan jeg si som ikke har blitt sagt før? Det løser du sammen med veilederen din.

Men det å spørre veilederen konkret: Hvem er de? Hva er gode eksempler? – ikke for å finne ut at «min tekst skal se akkurat sånn ut», men for å øve på å se seg selv som en del av et kollegialt fellesskap – det tror jeg er forferdelig viktig. Da faller mye av det tekniske også på plass, noe man ellers kan lære gjennom et kurs på biblioteket eller lignende, som studenter uansett burde gjøre i løypa.

Susanne: Så hvis man begynner med alle disse tekniske bitene du snakker om – søketeknikk, skriveteknikk og lignende – er det fort gjort å bli overveldet og forvirret. Men hvis man starter med å tenke på fagfellesskapet og samtalen, får disse tekniske bitene en naturlig kontekst. Da blir de lettere å forstå og bruke på en god måte.

Stefan: Det er riktig. Da blir det heller ikke et spørsmål om hva som er den korrekte måten å bruke en kildehenvisning på, fordi det etter hvert – gjennom øving – blir mer intuitivt. Du lærer deg gradvis når du bør legge inn forbehold om hva en bestemt forsker ville sagt, eller hvilke innvendinger som kunne kommet. Dette gjelder alle nivåer – fra å skrive til forskere du kanskje aldri kommer til å møte, til å vise en uferdig tekst til en medstudent for tilbakemelding. Det handler om å øve på å justere teksten slik at andre faktisk forstår det du prøver å formidle.

Du må delta i en samtale som allerede pågår, men det er en annen måte å gå frem på. Det finnes også noen formelle krav i enkelte fag som man må lære seg, men da blir de en del av konteksten – ikke en del av den gamle skolekonteksten, der det viktigste er å svare korrekt på eksamen for sin egen del. I stedet blir det en del av en øvingsprosess.

Susanne: Det har vært et par kjernebegreper i denne samtalen her. Det ene er øving. Når man er i en høyere utdanningskontekst, øver man på ferdigheter på en lignende måte som når man skal lære noe nytt – som å danse eller gjøre yoga. Gi kroppen og hjernen din sjansen til å øve, og tenk over hvordan du kan bryte ned semesteret, uka og dagen i overkommelige deler. Husk også at du er del av et fellesskap, der det pågår en samtale mellom deg, medstudentene dine, lærerne dine – og deres lærere og samtalepartnere.

Nydelig! Tusen takk, Stefan Fisher-Høirem, mannen bak boka Studieferdigheter – hvordan bli en fagperson.

Stefan: Takk for at jeg fikk komme!

Susanne Koch: Velkommen til denne podkasten fra Lovisenberg diakonale høgskole. Jeg heter Susanne Koch og er pedagogisk rådgiver på Læringssenter vårt. Gjesten vår i dag er Grete Moen Johansen. Hun er universitetslektor på studieverkstedet på Universitetsbiblioteket på OsloMet.

Der er hun ekspert på hvordan vi skriver i høyere utdanning, og hvordan du kan mestre sjangeren akademisk skriving. Velkommen!

Grethe Moen Johansen: Takk, takk!

Susanne: Først lurer jeg på hva vi egentlig snakker om når vi snakker om akademisk skriving. Det skrives i alle slags tekster i høyere utdanning, men det vi kaller akademisk skriving er en egen sjanger.

Grete: Ja, det er egentlig et godt spørsmål, fordi det er ikke noe fast definisjon. Mange tenker at akademisk skriving er all skriving som skjer innenfor akademia, altså høgskoler, universitet, forskningsinstitusjoner og fagmiljøer. Jeg tror de fleste tenker at akademisk skriving er det du skriver når du skriver arbeidskrav og eksamen, og selvsagt bachelor- og masteroppgaver.

En veldig enkel definisjon som kanskje gir litt mer mening, er at akademisk skriving handler om tekster hvor man undersøker noe faglig. Dette ofte ved at man har et utgangspunkt i en problemstilling eller et spørsmål. Enten at man har fått det fra faglærerne, eller at man må finne på en problemstilling selv.

Susanne: Ikke sant? Videre er det noe med at når vi skriver disse oppgavene i løpet av studiet, så øver vi oss på at vi eventuelt en dag skal skrive noe som er på et høyere nivå, skrive et forskningsarbeid, for eksempel.

Grete: Ja. Du kan tenke på at all fagskriving handler egentlig om at du skal bli en fagperson. Det er mange studenter som tenker at det bare er for å bli testet: «Jeg skal vise at jeg har lest og husker ting og så videre, og at jeg har forstått det». Det er egentlig en måte å lære fag og komme seg inn i det skriftlige fagfellesskapet på, før du skal bli en fagperson.

Susanne: Jeg tenker det et interessant poeng det du sier om at skriving er ikke bare det at vi rapporterer om noe vi har lært, men vi lærer faktisk også mens vi skriver? Vi lærer å bruke våre egne ord på et nytt tema. Vi jobber med å systematisere all den nye kunnskapen vår og rydde i hodet vårt på en måte som er ganske unik for det skriftlige?

Grete: Ja, det er akkurat dette med den ryddingen, og at ting blir mye klarere. Når vi tenker eller snakker, forsvinner det fort ut i løse lufta. Du synes kanskje du har tenkt veldig klart og at alle har forstått hva du mener. Men så er det slik at når du må skrive, så er det jo en lineær handling. Du må begynne et sted, og så fortsetter du. Videre må det på en måte være forståelig hele den veien bortover, og så får du frem det du vil. Da må du har mye klare tanker, fordi du må strukturere det i, i og med at er en lineær handling,

Susanne: Skrivingen er lineær, og den teksten du skriver er lineær. Det høres litt dustete ut, fordi vi skriver jo på linjer, men det er ikke det jeg mener. Det jeg mener er at vi skriver mot et mål. Teksten har hode, kropp og hale, og det er en linje som går gjennom et tema.

Grete: Men så tar vi jo stikkveier og sånn. Da er det viktig at du viser at «nå tar jeg en omvei», slik at du får fram tenkningen din. Tenkningen kan jo gå litt i forskjellig retninger, og så må du hente seg inn igjen og følge denne såkalte røde tråden. Da er det lurt å ha slike lesehjelpende setninger. For eksempel: «Før jeg går videre inn på dette, så må jeg ... », så kommer man inn på en annen del av saken som er viktig for å belyse det spørsmålet du skal svare på.

Susanne: Så mens du rydder i ditt eget hode og skriver, så rydder du også i teksten som blir lettere for leseren å forstå?

Grete: Ja, du kan egentlig tillate deg å være ganske uryddig er mens du skriver. Det viktigste er å få ned innholdet og tankene dine, og så kan du heller bearbeide teksten og rydde ved at du lager noen hjelpende setninger. Du kan også strukturere ved å for eksempel har bare ett poeng par avsnitt, slik at du ikke kommer med mange poeng på én gang, men at du gjør ferdig ett poeng om gangen. Men når du tenker, er det lov å skrive alt mulig hulter til bulter før man rydder.

Mange strever med å komme i gang med skriving, og da er det bedre å bare få ned alt, så kan du rydde og spørre folk om å gi deg tilbakemelding på om de henger med. Jeg strever også med at jeg synes alt er så klart, og så blir jeg litt irritert når folk sier: «Hva mente du der? Her henger jeg ikke helt med». Da kan jeg tenke: «Hæ, skjønner du ikke det?». Det å få tilbakemelding på halvferdige tekster, og ikke bare ferdige tekster, det er veldig lurt.

Susanne: Det er kjempelurt. Du snakket litt om dette med å bli en fagperson. Det er ingen fagpersoner som er ferdig med å bli den fagpersonen de skal bli. Jeg fortsetter å be om tilbakemelding på tekster jeg skriver, selv om jeg tok min mastergrad i forrige århundre. Det å be om hjelp og få andre blikk på teksten sin er en god måte å lære på, uansett hvor man er i læringsløpet sitt.

Grete: Ja, absolutt.

Susanne: Nå har vi snakket litt om denne sjangeren, hva den inneholder og hva den er god for. Er det noen spesielle kjennetegn ved en god akademisk tekst?

Grete: Ja. Når jeg holder skrivekurs, pleier å la studentene tenke gjennom: «Hva er det som kjennetegner akademisk skriving?». Så skriver de kanskje litt, og så hører jeg. Da pleier de å si tre ting. Det ene er kildehenvisning og bruk av kilder. Det andre er at du skal bruke fagspråk og ikke være så muntlig i stilen. Det tredje er at du skal ha en viss struktur, en fast struktur.

Videre pleier jeg å spørre tilbake: «Hvorfor skal man kildehenvise? Hvorfor skal du bruke kilder?». Da er det mange som svarer at: «Nei, du skal jo ikke mene noe selv, men heller vise hvor du har ting fra». Det stemmer litt sånn halvveis, for du skal vise hvor du har fått tanker fra, hvor du har lært tingene fra, men du skal faktisk bruke det stoffet som du har presentert. Du skal tenke med det og faktisk si litt hva du selv mener.  Det er kanskje hovedskillet mellom videregående skole og høyere utdanning. På videregående skal du rett og slett bare vise at du har lært og lest, og at du klarer å oppsummere ting. Det som er gøy når du skal bli fagperson, er at du skal bruke det du skriver. De kildene du går etter er for å lære, slik at du blir en fagperson. Du skal bruke det i jobben og i praksis, når du begynner å jobbe.

Kildehenvisning handler egentlig om å vise hva som er andres tanker og hva som er dine tanker, og å skille mellom dette. Det handler ikke bare om å ære de som æres bør, men også å faktisk vise at dette er tanker. Det er en mal mange snakker om når det gjelder akademisk skriving. Det finnes en bok som heter «They say, I say». Den handler om at du tar tak i det andre har forsket på, eller annen kunnskap som ligger der i det skriftlige fagfellesskapet. Videre trekker du ut det som er relevant for å svare, og så må du lese det kritisk. Du må tenke gjennom hva som er relevant her, og også: «Stemmer den kunnskapen jeg nå trekker frem sammen med de brukerne, pasientene eller det miljøet jeg jobber i?». Du knar litt på det, og så kommer du frem til hva du selv vil trekke frem, hva du vil legge vekt på, og kanskje også komme med egne påstander.

Susanne: Så det betyr at det er på en måte to trinn her? På det første trinnet støtter du deg på det andre har sagt før deg; det du har lest og lært, mens på det andre trinnet hever du deg litt over det? Du bruker det inn i din setting?

Grete: Ja, det er egentlig tre trinn. Først; hva andre har sagt, så skal du begynne å problematisere eller kommentere og tolke det du har tolket fram. Dermed vil det tredje trinnet være at du viser hvilke poenger du vil ta med deg videre, eller hva du ønsker å motargumentere. Dermed bygger du opp argumentasjon eller drøfting.

Susanne: Kjempefint!

Grete: De andre tingene studentene svarer er blant annet dette med fagspråk. Det er litt morsomt, fordi mange sukker over at de skal lære så mye kunstig språk. Det føltes unaturlig for dem, det er så oppstilt. Da pleier jeg å spørre dem: «Hvilke fagord har dere lært? Hva har dere lært allerede?». Da kommer det fram ting som medvirkning. Medvirkning er et ord vi alle kan bruke, men hva betyr medvirkning i en barnehagelærer-situasjon? I de første arbeidskravene skal du definere disse fagbegrepene for å vise at du har forstått det. Etter hvert bruker det som en som en fagperson. Du bruker det automatisk korrekt. Du har jobbet veldig hardt, men umerkelig, og dermed vil du integrere det språket.

Når du da bruker fagspråket i teksten din, kan du bare bruke ett ord, for eksempel medvirkning, og så er det masse mening som ligger i det ordet. Det er også presist, fordi du da har blitt oppdratt i den kunnskapskulturen, eller i det fagmiljøet, til å bruke det riktig, og alle forstår det samme med det samme ordet. Da kan du være mye kortere og konsis.

Susanne: Så det har ikke bare å gjøre med det jeg skriver for meg eller for den læreren jeg skriver oppgaven til, men det har å gjøre med at jeg skal snakke i et fellesskap der alle skjønner hverandre?

Grete: Ja. Og så kan jo dette være fagbegreper eller teorier man er litt uenig i. I så fall bør man skrive hvilken side man har tatt, eller vise at du er klar over at dette er et litt betent begrep, eller en teori som ikke alle aksepterer.

Videre er det dette med fast struktur. Det går ut på at i motsetning til skjønnlitteratur, så skal ikke leseren bli overrasket. De skal på en måte vite hvilken vei dette går. De skal vite veldig tidlig hva det handler om, altså en innledning. Rundt hoveddelen skal de vite hva hovedtankene rundt temaet er. Videre avrunder man med en avslutning, eller kanskje til med en konklusjon, hvor man oppsummerer og kanskje peker videre på hva som hadde vært interessant å se på. Dette avhenger litt av hvilket nivå man er på; om man går første år eller tredje år.

Susanne: Når du setter deg ned og skriver en akademisk tekst; hva er det første du gjør?

Grete: Hvis jeg har fått en oppgave fra en faglærer, leser jeg den ganske nøye. Jeg analyserer den og finner frem til verbene som angir hva jeg skal gjøre i oppgaven. Da er det ofte sånn som redegjør eller drøft. Videre ser jeg igjennom hele oppgaveteksten med en tanke om at jeg kan lage meg en disposisjon.

Det er mange som ikke er klar over at de får masse hint og hjelp fra faglærerne i selve oppgaveteksten. Dermed kan du lage en skisse av en disposisjon. Så setter jeg meg ned og «presskriver», som vi kaller vi det. Jeg setter på en klokke på fem minutter for eksempel, og så skriver jeg alt jeg kan om dette temaet. Kanskje putter jeg litt inn i disposisjonen også. Det er deilig, for da merker jeg at: «Oi, jeg kan en del om dette stoffet allerede – herlig!». Så kan jeg også oppdage at: «Oi, der var det noen hull, da må jeg gå og lese». Dermed styrer jeg på en måte lesingen min litt, jeg vet hva jeg skal gå og lete etter når jeg leser.

Mange venter lenge med å skrive fordi de skal lese seg opp på alt mulig. Da kan det fort gå litt i ball, for de kan ha så innmari mange gode tanker om det de har lest. Når de da skal prøve å formulere seg, blir det kanskje litt enkelt formulert. Det å komme i gang med en slik type presskriving synes jeg er veldig nyttig!

Susanne: Skrive litt først, tenke litt, lese litt også skrive mer etterpå – ta det i noen omganger. Det høres veldig lurt ut.

Å skrive i akademia handler ikke bare om å mestre de formelle kravene. Vi skriver - hvert fall ideelt sett - fordi vi har noe på hjertet. Typ: «Jeg studerer det jeg studerer fordi det er noe jeg har lyst til å lære mer om. Når jeg skriver om det, skal jeg fortelle hva jeg har lært, hvordan jeg har lært det og hva det betyr for meg». Kan du si noe om hvordan man går fram for å få fram budskapet sitt klart og tydelig i en slik skoletekst?

Grete: Nå snakket du om to ting; du snakket om engasjementet også. På OsloMet har vi en del godt voksne studenter som har jobbet en del. Mange av de har jobbet med noe lignende som det de skal utdanne seg til. Det er veldig morsomt, fordi de har et sterkt engasjement. Der må de egentlig passe seg litt, ettersom at de har masse meninger. De kommer ofte ganske bastant ut med de meningene, men det som er viktig da er å klare å orientere seg i faglitteraturen. Er det noen som er enig med deg? Uenig med deg? Videre må man klare å bruke de forskjellige forfatterne for å få fram det du ønsker å få fram.

Du bør også skrive på en måte som gjør at jeg klarer å følge tankegangen din til hvordan du har kommet fram til den påstanden. Jeg sa tidligere at studentene ofte sier de ikke skal mene noe, men du skal jo faktisk mene noe. Du skal redegjøre for og gå såpass mye inn i fagstoffet, slik at man må kunne følge tankegangen din – det som gjorde at du kom fram til påstanden. Dette kan være både faglitteratur, men også eksempler fra praksis eller jobb, for å problematisere fagstoffet litt.

Lakmustesten er at jeg som leser skal kunne si meg enig eller uenig, bare ut fra det som står der. Det at du da har brukt kilder som jeg kan slå opp i, før du etter hvert kommer fram til det du vil hevde. Apropos engasjement, kan du det, men da skal jeg kunne ettergå det i kildene dine. Det er ikke alt jeg kan sjekke dersom du bruker eksempler fra praksis, men dette er likevel en test for å se om du har skrevet en god tekst. Dersom leseren blir sittende og tolke det i en helt annen retning eller ikke vet hvordan du har kommet fram til dette, er det ikke en fult så god tekst.

Susanne: Veldig fin, liten oppsummering der. Du sier hvordan du til sist kan kaste et blikk på din egen tekst før du gir den fra deg, og se om den holder mål.

Grete: Du kan be noen lese teksten din og spørre: «Hva synes du den handler om?» - det er jo essensielt. «Synes du jeg har hold for det jeg sier? Får jeg fram argumentasjonen godt nok?». Selv om skriving er en ganske ensom aktivitet, må du huske at du ikke er alene. Dette med å få tilbakemelding er kjempefint. Du kan også lese din egen tekst, dersom du ikke har noen til å lese den for deg. På OsloMet har vi for eksempel skrivementorer.

Susanne: Det høres ut som en veldig fin idé. Enten man har en mentor eller ikke, er det jo fint at om jeg leser din tekst, så får jeg tilbake når du leser min tekst. På den måten kan vi støtte og styrke hverandre.

Grete: Ja! Bruke medstudenter, men også venner, kolleger og familie. Den beste testen er jo faktisk om de ikke kan faget ditt. Da får du sett om du har vært så tydelig at andre kan henge med på tankene dine.

Susanne: Akademisk skriving er ikke et slags hemmelig kodespråk som gjør at vi bare skriver for hverandre. Det er noen som tror at dersom jeg har klart å sy flest mulig fremmedord inn i teksten min, så er den veldig akademisk. Likevel skal vi ikke være mindre begripelige, selv om vi har lært mye.

Grete: Der er det store diskusjoner rundt særlig forskningsartikler, for de har en tendens til å være ganske interne. Jeg vet ikke om jeg sa noe om avsnittsstruktur? For å tydelig få fram det du vil si, kan vi blant annet ta denne store strukturen vi nevnte; dette med innledning, hoveddel og avslutning. I tillegg til dette bør også hvert avsnitt struktureres. Tidlig i avsnittet bør leseren kunne skjønne hva avsnittet handler om, dette vi kaller temasetning. Jeg har undervist i barnehagelærerutdanningen, så jeg har mange eksempler derfra. Der kan du for eksempel si: «Lek kan defineres som ...», og leseren forstår at her kommer det en definisjon av det.

Videre bruker du resten av avsnittet til å komme med eksempler eller gå dypere inn i stoffet. Du behøver ikke å avrunde, for da blir det mye tekst. Likevel; i noen avsnitt – hvert fall før neste kapittel – bør du kanskje avrunde ved å oppsummere hovedpoengene dine litt. Dette er en fin anledning til å ta i bruk lesehjelpende setninger, som jeg nevnte i sta. Ett poeng per avsnitt løfter veldig mange tekster. Spør for eksempel moren din: «Hvor mange poeng har denne teksten? Hva skriver jeg om her?». Hvis hun da sier at du skriver om tre ting, kan du dele opp i tre avsnitt.

Susanne: Tusen takk skal du ha for gode tips og veldig klar og fin redegjøring.

Grete: Bare hyggelig!

Susanne Koch: Læringslyden; mestring i høyere utdanning.

Hei og velkommen til denne podkasten fra Lovisenberg diakonale høgskole. Jeg heter Susanne Koch og er pedagogisk rådgiver på læringsstøttesenteret vårt. Gjesten vår i dag er Grete Moen Johansen. Hun er universitetslektor på studieverkstedet på Universitetsbiblioteket til OsloMet. Der er hun ekspert på hvordan vi skriver i høyere utdanning og hvordan du kan mestre dette. I dag skal vi snakke om Chatboter i den sammenhengen.

Noe av det mest imponerende med samtaleroboter, sånn som ChatGPT, er hvor godt de skriver er. Da er det ganske fristende å få dem til å skrive teksten for deg. Det er ikke det vi snakker om her, for det er juks. Men du kan få hjelp til å skrive arbeidskrav og hjemmeeksamen uten at det er juks. Hva må man passe på når man får hjelp av samtaleroboter til å skrive, sånn at man holder seg innafor og ikke jukser?

Grete Moen Johansen: Jeg er ikke noe ekspert, men jeg har prøvd meg litt frem med litt forskjellige kurs. Mange kurs med tanke på språkkorrektur, ikke så mye i skriving. Litt av grunnen til at jeg holdt igjen på bruk av chatboter til skriving er at jeg tror man først og fremst må kunne det elementære om akademisk skriving for å kunne vurdere svarene du får fra chatboten.

Susanne: Kjempegodt poeng. Du må kunne faget ditt nok til at du kan se at den er på rett spor og du må kunne skrive inn nok til at du skjønner at det er godt skrevet.

Grete: Ja, du må på en måte ha knekt koden eller skjønt sjangeren akademisk skriving. Som sagt kan du bruke chatboten til veldig mye. Mange har sikkert prøvd seg. Når det gjelder skriving er det alt fra idégenerering, sparre med den, bruke den som en studiekamerat. Du kan gjøre alt fra å teste ut problemstillinger, rett og slett skrive litt om hva du ønsker å skrive om, og så be om forslag til for eksempel tre problemstillinger. Videre kan du ta tak i de og vurdere de. Nå er jeg kanskje litte over på neste tema, for du spurte egentlig om hva man må passe på for å ikke bli tatt i juks?

Susanne: Ja, og hvorfor man ikke skal la seg lure av at chatboter gir så veldig velklingende svar. Selv om det kanskje ser veldig flott ut på papiret, er det ikke sikkert det er så solid som man fort kan tro.

Grete: Jeg nevnte at jeg har holdt kurs når det gjelder språkkorrektur og bruk av KI-chat. Da er det veldig viktig at du bare ligger inn deler av teksten; du gjør hovedarbeidet og tankearbeidet selv, og så legger du bare inn deler av teksten. Hvis du tar for mye – jeg ville foreslått tre til fem setninger. Hvis den får mer, tar den litt av, blir veldig kreativ og gjør om mye på deler av teksten. Du kan selvsagt be den om å ikke gjøre om, bare korrigere språk, for eksempel. Det er viktig at du beholder stemmen din, at det er din stemme i teksten. Ellers blir det bare kunstig.

Det vi har skjønt når vi har testet forskjellige prompter eller instrukser, er å for eksempel spørre om: «Kan du gjøre denne teksten mer akademisk?». Da blir det liksom amerikansk akademisk. Den svarer på norsk, men det er en stil som ikke er den norske akademiske stilen, heller en amerikansk akademisk stil. Det har å gjøre med at den har øvd seg på mange flere engelsktalende tekster, enn den har gjort på norsk – selv om de har øvd seg litt på norsk også. Det som kan være greit å bruke det til er å få den til å sy sammen teksten for deg, komme med forslag. Mange sliter med elegante overganger. Dette er veldig enkelt å lære seg, rett og slett ved å se hvordan denne chatboten gjør det. Det er egentlig bare er vanlige ord og vendinger, så det er ikke noe juks å bruke det.

Susanne: Hvordan vil du gjort det med et eksempel?

Grete: Da ville jeg spurt: «Kan du foreslå en overgang mellom disse to avsnittene?», og så legger du inn disse to avsnittene. Eller; «Kan du hjelpe meg med en avrunding eller avslutning på dette?». Det er bare å teste seg fram. Det tar litt tid å lære seg samarbeidet, for det er jo samtalerobot. Du skal ta aktiv part du også, og da må du på en måte oppdra den. Du må være ganske konsis og si litt om sammenhengen teksten inngår i. Du kan gjerne ha litt lange prompter, eller du kan prøve deg ut med korte og så korrigerer du den underveis. Den arbeidsmåten finner du fram til.

Du må ikke tro at du bare legger inn med én promt og ber den må gjøre et eller annet, så er det de færreste ganger at den kommer ut med en god løsning med én gang. Det er et samarbeid. Det er ikke det at det tar noe særlig kortere tid – det kan ta kortere tid, selvsagt - men det er mer at du får brukt tiden bedre. Den kan lose deg litt inn på gode veier, ofte, men ikke alltid.

Susanne: Så for eksempel kan du starte med å si at: «Jeg studerer sykepleie på bachelornivå og skriver en oppgave anatomi, for eksempel. Dermed blir det rammen rundt dialogen, sånn at boten skjønner hvem du er og hva du holder på med. Så kan du fortsette med å si for eksempel: «Jeg har tenkt at dette kan være problemstillingen min. Hvordan tenker du at denne problemstillingen dekker det spørsmålet vi har fått fra læreren?», og så gå videre. Det du snakket om med at man prøver seg fram som lærer, betyr kanskje at du må stille det samme spørsmålet flere ganger på litt forskjellige måter?

Grete: Ja, hvis den ikke har skjønt hva du mener i begynnelsen, må du gjøre det. Det kan være at den har skjønt noe, og så må du heller bare korrigere det som mangler.

Susanne: Noe jeg synes var morsomt å tenke på, er at en samtalerobot aldri kan gi deg samme teksten to ganger, fordi den alltid genererer fra skratch. Det betyr at hvis du stiller samme spørsmål to ganger, vil du få to litt ulike tekster. Så kan du kjenne på hvilken av dem du syns er den beste, eller kombinere litt på tvers.

Grete: Ja, og da er det ofte ordlyden det går på. Hvis du spør om noe som bare har ett svar, vil innholdet være ganske likt. Da kommer dette med den stemmen; passer den stemmen du ellers har i oppgavene? Da kan det være at du må si litt mer om at det ikke er et så høytidelig språk, ikke så formelt språk og så videre. Det må du ikke bare finne ut av.

Jeg kom på noe nå, og det var at du kan presentere noe og be om tilbakemelding, men det du må være obs på er at den er veldig positiv. I utgangspunktet er de kalibrert til å være veldig positive og lite kritiske. Du må faktisk be den om å være kritisk.

Susanne: Det er et godt poeng!

Grete: Jeg har prøvd det flere ganger; lagt frem noe kursopplegg jeg skal ha, så får jeg masse skryt, og den er jo veldig hyggelig. Så sier jeg: «Ja, men ser du ikke noen forbedringspunkter?». Å jo, da kom det noen forbedringspunkter. Da kom det noe jeg kunne bruke. Du be den om å være kritisk og om å komme med nye forslag til forbedringer. Noen ganger kan du kjefte litt på den også. Du trenger ikke være så høflig. De fleste er litt høflige når de skriver, fordi vi føler at vi kommunisere med et annet menneske. Hvis du synes det er litt så ekkelt å gi negative tilbakemeldinger, så tenker ikke blir ha dårlig samvittighet. Chatboter har ikke følelser, så det er bare å ta i litt.

Susanne: Det er et fint perspektiv.

Grete: For å unngå juks er det viktig at du sier at du har KI-chat, og hvordan. Jeg vet ikke hvordan det er hos dere, men det er jo ikke ennå helt klare retningslinjer på hvordan man skal si ifra om at man har brukt Chat GPT. Da må du bare sjekke med veilederen din eller faglærerne. Hør om du får lov til å bruke det, og eventuelt også hvordan du skal si fra om at du har brukt det.

Susanne: Det er ulike retningslinjer på ulike læresteder. Noen steder har jeg sett at de har ganske formelle erklæringer der du krysser av og sier: «Ja jeg har brukt en samtalerobot. Jeg har brukt den til disposisjon og språkkorrektur, men jeg har ikke brukt den til å skrive teksten», for eksempel. Noen steder er det sånn, andre steder er det mer tillitsbasert, hvor du sier: «Ja, jeg har fått støtte fra en samtalerobot i den jobben jeg har gjort». Jeg tenker at dette også er et område der det lærestedene kommer til å stramme opp eller formalisere praksisen sin litt etter hvert som teknologien også endrer seg og blir litt mer standard hverdagsteknologi for oss.

Grete: Jeg tror mange av oss ansatte er litt bakpå. Jeg sa til noen studenter jeg hadde på en workshop: «Vær ærlig og åpen, dere er faktisk med og former disse retningslinjene som kommer etter hvert». Sensorene og veilederne ser hvordan dere har brukt det og klarer å bestemme seg for at «Det kan ikke brukes sånn, men det kan brukes sånn». Dermed er det lettere for dem å bli enige om retningslinjer ganske snart, tenker jeg.

Susanne: Nå vi vært litt inne på er hvordan man unngår juks. Vi har vært inne på noen gode elementer i en samtale med en chatbot, og også noen områder i et akademisk arbeid der det er nyttig å trekke inn eller støtte seg på en samtalerobot.

Grete: Det jeg ikke nevnte var at vi hatt en workshop på hvor de skulle finne søkeord. Det er kanskje en litt vanskelig jobb noen ganger, dette med å finne gode søkeord som du skal finne litteratur på. I forlengelse av den problemstillingsoppgaven jeg ga de, valgte de én av problemstillingene og så spurte om: «Kan du gi meg 10 forslag til søkeord ut fra problemstilling nummer én?». Det tror jeg er folk synes var veldig nyttig. De har også boolske operatører. Det er ikke sikkert man vet hva det er...

Susanne: Bibliotekaren din vet hva det er.

Grete: Jeg brukte ikke ordet boolske operatører til en KI-chat, men jeg spurte: «Kan du kombinere disse ordene med «and» og «or»?». Da trenger jeg ikke egentlig å kunne disse stjernene og tegnene som disse boolske operatørene bruker. Det skjønte den!

Susanne: Det betyr at det er ikke bare skrivejobben du kan få støtte til, du kan også få støtte til å hente inn litteratur, samt å lage gode søk, slik at du får den gode litteraturen du trenger til arbeidet ditt.

Grete: Ja, men obs, obs; KI-chat og disse her er jo ikke gode kilder i seg selv, de er verktøy til å finne fram til kilder.

Susanne: Det tenker jeg er et fint sted å avslutte. Tusen takk, Grete, for masse praktiske og gode tips!

Grete: Værsågod.

Susanne Koch: Hei, og velkommen til podkasten "Bedre tekst for bedre læring" fra Lovisenberg diakonale høgskole. Jeg heter Susanne Koch og er pedagogisk rådgiver på læringsstøttesenteret vårt. Denne episoden er for deg som har utfordringer med lesing, og den er tatt opp i Zoom.

Dagens gjest er Marianne Hagelia. Hun er førsteamanuensis i pedagogikk på

Høgskolen i Østfold og har skrevet boka "Digital studieteknikk". Den anbefaler jeg alle å ta en titt på. I denne boka er det et helt kapittel om chatboter som læringsassistenter. Og vi skal snakke litt om hvordan kunstig intelligens kan hjelpe deg med lesingen.

Velkommen, Marianne.

Marianne Hagelia: Takk. Hyggelig å være her.

Susanne Koch: I boka di skriver du mye om hvordan studenter kan få hjelp fra chatboter eller samtaleroboter til å skrive og lære. Dette er et spennende kapittel som jeg anbefaler alle å ta en titt på.

Hva med lesing? Hvordan kan kunstig intelligens hjelpe der? Kanskje du kan starte med ChatGPT, som mange studenter har sikkert tilgang til gjennom lærestedet sitt?

Marianne: Hvis du sliter med å forstå akademiske tekster og syns akademiske tekster er vanskelig, så er ChatGPT et fint sted å være. For der kan du legge inn begreper. "Jeg har lest dette begrepet. Jeg forstår det ikke. Kan du fortelle meg på en annen måte hva dette begrepet betyr.” Du må gjerne si hvilket studie du går på også, for da gir du en kontekst til denne chatboten. For ofte så ... Jeg kan ta et supermorsomt eksempel. Det er at kateter er et begrep som er to forskjellige ting. Hvis du er i lærerutdanningen, så er det en pult. Lærerens pult. Men hvis du er i sykepleien, så er kateter noe du legger inn for å tappe urin. Så det er veldig viktig for ChatGPT å vite hvilken kontekst du er i.

Du må gjerne spørre om å forklare teksten kanskje for en 15-åring eller på en 10-åring. Han er god til å lage sånne caser. Du kan be ham lage en case hvor han bruker begrepet. Så du kan bygge forståelsen din rundt det du leser. Mange syns at akademia har mange store og tunge begreper. Det er helt riktig. Du skal inn i en fagtradisjon. En gammel, tung fagtradisjon. Og de har sine egne gloser, fagspråk. Så det er én ting.

En annen ting er at hvis du har litt GDPR, personvern også ... For universitetene har jo kjøpt gjerne GPT UiO for eksempel, eller Sikt sin KI-Chat. De finnes ikke på telefon. Men det gjør ChatGPT. Så hvis ikke du syns det er så farlig at GPT får din personinformasjon, for det gjør den jo når du bruker den, eller registrert, for du må jo lage konto, så kan du faktisk snakke med den og slippe å skrive. Og da vil han svare muntlig tilbake. Så det er én mulighet.

En annen mulighet, som er en AI som mange ikke tenker på, eller KI, det er Engasjerende leser. Og det er ... Den ligger i Microsofts Office-pakke. Og den har alle universiteter tilgang til. Og du kan laste ned denne på telefonen din.

Susanne Koch: Hva gjør den?

Marianne Hagelia: Du kan ta bilde av teksten din, og så kan han lese det opp for deg. “Lens” heter den.

Og hvis du har en Google-telefon, som noen har, så finnes Lens også i Google. Men det er Google sin, og ikke Microsoft sin. De heter det samme.

Så Lens har jeg lært alle mine studenter å bruke. For hvis du tar bilde av en tekst, så henter han inn noe som heter OCR inni der. Så han kan lese bildet og oversette det til tekst og bokstaver. Og så kan han oversette det. Han kan lese det høyt opp for deg. Han kan oversette det fra engelsk til norsk, og du kan kopiere det rett inn i Word. Hvis du skal sitere et litt langt sitat, så er det veldig fint å bare ta bilde av det. Så slipper du å skrive hele det sitatet. Og det er AI, men den har vi hatt lenge uten å tenke på at det er AI. Men det er generativ AI, sånn som vi snakker om nå, egentlig.

Susanne Koch: Ikke sant. Så ChatGPT kan hjelpe med begrepsforståelse og begrepsutforskning. Så kan Microsoft sin engasjerende leser hjelpe med høytlesing og i noen tilfeller også oversettelse, stemmer det?

Marianne Hagelia: Ja. En oversettelse av alle språk. Og så kan Lens fra Google hjelpe med å konvertere bilde av tekst til tekst eller utlest. Lens Google og Lens Microsoft gjør mye av det samme. Hvis du har en epletelefon, så bruker vi ofte Lens fra Microsoft, men hvis du er i Google-universet, så har de også Lens der. Så det er bare to forskjellige som heter det samme og gjør mye av det samme. Men alle universiteter har jo denne Microsoft-pakka, og i den pakka ligger denne Lens. Men det er ikke noe som er kommunisert ut, dessverre. Lens laster du ned, og du kan logge på med din bruker. Jeg tror til og med det går an å bruke den uten å logge på, hvis jeg ikke husker feil.

Susanne Koch: Kjempesnedig! Så da har vi fått tre gode verktøy, som bruker kunstig intelligens for å hjelpe med lesing og læring på godvert sitt snedige vis. Avslutningsvis så tenkte jeg å spørre: Er det noe man skal passe på når man bruker disse tjenestene? For eksempel dette med informasjonssikkerhet?

Marianne Hagelia: Ja. Når du bruker en gratis chatbot, eller uansett hvilken gratis app du finner som kan være nyttig, så betaler du med din personinformasjon. Du betaler med personinformasjon i Norge eller Europa. Det er lyden av stemmen din, ansiktet ditt. Veldig mange av appene kan du åpne med ansiktet ditt. Da har du gitt fra deg ansiktsinformasjonen din.

Leser du inn noe, så gir du fra deg stemmen din. Nå har vi sett flere og flere AI-svindel med noens stemme. De har rett og slett fått tak i stemmen din, kanskje, Susanne. Og så ringer de mannen din og forteller at du står et sted og trenger hjelp og penger, og så blir han desperat og betaler ut, og plutselig så er det jo ikke det i dag! For du er på jobb! Den type historier har vi fått høre flere og flere av.

Og så betaler du med det du skriver. Hvis du bruker noen av disse gratisappene, som ChatGPT, som er gratis, så betaler du med din tekst. Den teksten du forfatter, som er en studenttekst, den har du opphavsrett til. Og det er også fordi det er to lovverk som slår inn, det er både opphavsrett og personvern. Fordi det er en tekst av deg, og den kan inneholde og regnes som personopplysning. Derfor er det to lovverk som slår inn, det er derfor vi har GDPR.

Og vi er så nøye med at vi skal ha databehandleravtaler og sånn. Universitetene har dette på stell, men når du som student går ut og bruker noe annet, så må du være klar over at det er en fare for at det du legger inn der, det kan bli brukt i en annen sammenheng seinere. Og vi er der alle sammen, er vi ikke det?

Susanne Koch: Jo, jo. Viktig å vite at dette er nyttig verktøy, og viktig å vite at det er noen ting man skal huske på så man ikke går i fella. Tusen takk, Marianne, for gode råd både på den og den annerledes sida.

Marianne Hagelia: Takk for at jeg fikk være med!

Susanne Koch: Hei, og velkommen til denne podcasten fra Lovisenberg diakonale høgskole. Jeg heter Susanne Koch og er pedagogisk rådgiver ved vårt læringsstøttesenter. Denne samtalen er spilt inn via Zoom.

I dag har jeg med meg Stefan Fisher Høirem, førstebibliotekar ved Universitetet i Agder. Han har skrevet boka Studieferdigheter – hvordan bli en fagperson, som inneholder korte og konkrete kapitler om å mestre stress og håndtere andres stress. Der kan du også lese om hvordan man håndterer nederlag og perfeksjonisme.

Velkommen, Stefan!

Stefan Fisher Høirem: Tusen takk! Her er det hyggelig å være.

Susanne: Så litt stress kan være bra for å kjenne alvoret i en situasjon og for å holde fokus på målet. Men hvis vi blir for stresset, blir det vanskelig å lære. Da sliter  vi med å strukturere tankene våre, og vi glemmer mye av det vi hører. Derfor er stressmestring en viktig ferdighet for studenter. I boka di kommer du med noen helt konkrete råd. Kan du dele noen av dem med oss?

Stefan: Det kan jeg gjøre! Det første jeg vil si til studentene, er at når vi snakker om stressmestring, snakker vi ofte om noe som kalles et toleransevindu. Det er rommet du har for å oppleve stress uten at det blir en krise. Jo mer vi opplever som stressende, jo mindre kapasitet har vi igjen å gå på – det sier seg selv.

Som student er det viktig å være oppmerksom på situasjonen samfunnet setter studenter i akkurat nå. Det forventes i praksis at man jobber fullt ved siden av studiene. Når studenter sier: «Jeg må jo ha en jobb ved siden av studiene for å tjene nok penger», svarer politikerne med «Ja, men det er nyttig erfaring» – uten egentlig å lytte til det underliggende ropet om hjelp.

Bare det å flytte til et nytt sted, kanskje en større by enn man har bodd i før, kan være stressende. Enten man liker det eller ikke, kan det uansett være en stressfaktor. Det kan være utfordrende å bo alene for første gang eller bo sammen med folk man ikke kjenner. Alt dette handler om nye rutiner i hverdagen, mat, økonomi, jobb og – og ikke minst søvn. Hvordan er det å sove på en ny seng? Du har altså mange nye ting du opplever.

Dette gjør toleransevinduet ditt mindre. Det er utgangspunktet man har som student, du har et mindre toleransevindu for stress. I tillegg kommer det stresset som er en naturlig del av læringsprosessen – det ubehaget som alltid oppstår når man skal lære noe nytt.

Vi må jo prøve å redusere disse stressfaktorene, så det ikke blir krise. Vi må prøve å redusere alle disse litt sammen. Noe av dette må skje på samfunnsnivå – den eneste måten å få til det på, er å engasjere seg i studentorganisasjoner og presse på for mer rettferdige ordninger.

Men det finnes også ting vi kan gjøre alene. Hva kan jeg gjøre når jeg kjenner stresset bygge seg opp – når det kribler i fingrene, kaldsvetten kommer, pusten blir rask, og jeg enten ikke ser noen løsning eller låser meg fast i én?

I tillegg må vi tenke på hva vi kan gjøre sammen. Hva slags læringsmiljø kan jeg være med på å skape for å håndtere andres stress? Jeg kan ikke håndtere andres følelser på den måten, men jeg kan være med å skape et miljø der det er rom for ubehag, for å synes ting er vanskelig og for å ikke få det helt til. Et rom hvor man kan støtte hverandre, for det kommer jeg også til å trenge en gang.

Så det er noe av det første jeg ville sagt til studentene. Det finnes konkrete råd for hvordan du kan håndtere eget stress, men det er også viktig å anerkjenne at mye av stresset du opplever, er påført av samfunnet. Vi gjør det ikke alltid så lett for studentene. Så mitt første tips er: Legg vekk kronikker der professorer ber studenter «skjerpe seg». Og hvis tanten eller onkelen din sender deg en slik artikkel, si bare «takk» – og la være å lese den fordi du har andre ting du heller bør fokusere på.

Det finnes noen helt konkrete råd for å mestre stress. Det er ting man kan gjøre selv og ting man kan gjøre med andre. Det finnes veldig mange selvhjelpsbøker og utallige tips om pusteteknikker og lignende – og alt dette kan være nyttig. Det er fint å bygge seg opp et repertoar av slike verktøy.

Da handler det egentlig om å identifisere noen av vanlige kroppslige symptomer på stress og motvirke de som jeg kan gjøre noe med. Jeg kan ikke gjøre så veldig mye for å senke hjerteslagene mine, altså dempe hvor hardt eller hvor fort det slår. Det er ikke så lett, men jeg kan gjøre noe med pusterytmen. Jeg kan ikke styre hvor mye jeg svetter, men jeg kan rette opp ryggen i stedet for å krumme meg sammen. Jeg kan strekke ut kroppen, ta dype pust og prøve å roe meg ned. Av og til kan det skape en liten dominoeffekt som gjør at de andre stressreaksjonene også roer seg ned. Å vite om slike teknikker kan være veldig nyttig.

Susanne: Så det å kjenne igjen sine egne stress-symptomer, slik at man kan lære seg å kjenne når man faktisk er stresset – og så ha noen enkle teknikker som du vet funker for deg?

Stefan: Ja, let etter det som hjelper deg og vit at de fleste opplever stress. Jeg har jobbet i høyere utdanning i 15 år, forelest mye og stått foran og snakket til  mange mennesker i veldig mange år. Likevel har jeg ekstra skjorter og t-skjorter på kontoret, for jeg får alltid nervøs svette. Det er i tilfelle, så har jeg det som min backup-løsning.

Susanne: Så det er helt naturlig å bli stresset?  Alle blir det, så man bør være litt raus med seg selv – "cut yourself some slack", som de sier?

Stefan: Ja, det er jo bare en kroppslig reaksjon. Selv om det også involverer tanker, er det først og fremst en fysisk respons. Men man kan øve – ikke bare på å håndtere stress, men også på å forestille seg andre muligheter. Det er noe jeg bruker en del tid på i boka: å øve på forestillingsevnen.

Når du er redd – altså helt lammet av frykt – er det fordi hjernen din sier: «Jeg har absolutt ingen plan.» Du er fullstendig overveldet og ser ingen vei videre. Men hvis hjernen har kun én plan, da kan man fort bli sint. Folk som får slike sinnereaksjon har ofte en hjerne som har bestemt seg for én løsning, og den må gjennomføres – koste hva det koste vil. En måte å håndtere slike situasjoner på er å øve seg på å se flere veier til målet.

Jeg kan gi ett eksempel. Noen studenter som har jobbet hardt for å få gode karakterer gjennom ungdomsskolen og videregående. De har fått gode nok karakterer til å komme inn på psykologistudiet for eksempel. Men når de kommer til andreåret, begynner det å bli for mye. De angrer litt, men føler likevel at de må fullføre, fordi de vil så gjerne bli psykolog. I en slik situasjon kan det være lurt å tenke seg i gjennom: Har jeg egentlig lyst til å bli klinisk psykolog? Eller er det noe annet jeg egentlig har lyst til? Har jeg egentlig lyst til å jobbe med mennesker? Har jeg egentlig lyst til å ha samtale med mennesker i krise? På hvilket nivå har jeg egentlig lyst på samtale med familier i krise?

Det går an å finne ut at kanskje det finnes flere veier dit. For meg var det sånn. Jeg hadde aldri lyst til å bli historiker, men det var det jeg ble. Og da følte jeg veldig lenge at «nå må jeg være det», ikke sant? Jeg hadde jo fått en doktorgrad i det. Så tenkte jeg at «nå må jeg nok se på historikerstillinger». Men etter hvert, da jeg turte å være ærlig med meg selv, sa jeg: «Vet du hva? Jeg har egentlig ikke forferdelig lyst til å være historiker. Det har aldri vært et mål for meg.»

Det er noen andre ting jeg liker. Jeg liker å undervise, jeg liker å lære nye ting, og jeg liker å utforske nye perspektiver. Men det er veldig mye med en historikerjobb som jeg egentlig ikke ønsker. Så jeg har det bedre som bibliotekar, for eksempel, en jobb jeg ikke visste om. Så det er noe med å tørre å spørre seg selv: «OK, finnes det flere veier til målet? Finnes det andre mål?» Det kan være med på å hjelpe med stressmestringen. For mye av stresset kommer av at vi knytter oss til én ting – det må bli sånn, ellers går alt galt. Men det er veldig sjeldent at alt faktisk går galt.

Susanne: Så ved å tenke sånn, minker jeg vekten som ligger i det øyeblikket jeg er i akkurat nå, slik at jeg ser at hvis dette ikke går så bra, så er det andre ting jeg kan gjøre for å nå det målet jeg ønsker meg.

Stefan: Helt riktig. Det har veldig mye å si hva man forteller seg selv om den typen ting. Jeg skriver litt om forskjellen på selvfølelse og selvtillit i boka. Det å ha god selvfølelse for å kunne si «jeg er OK fyr i bunn og grunn. Og når folk skjønner det, vil jeg også få venner på et nytt sted». Mens selvtillit handler mer om: «OK, hvis jeg ikke får så mange venner, kan jeg håndtere det. Jeg er ikke så veldig flink til dette, men jeg kan finne en måte å løse det på.» Det er selvtillitsbiten. De går jo garantert sammen, men de er ikke helt like.

Så mye av det har å gjøre med hvordan man snakker til seg selv, eller hvilken fortelling man ser seg selv som en del av. Rett og slett det å spørre: Kan jeg øve på tilpasningsevne? Kan jeg øve på å forestille meg andre muligheter? Hva er en annen ting jeg kunne gjort? Det er akkurat det jeg gjør. Det er lov.

Susanne: Og det handler ikke bare om å se for seg et annet fag eller en annen jobb, men å se for seg en annen dag eller en annen time akkurat nå.

Stefan: Ja, det kan det være. Og det kan være når det gjelder fag og sånn også. Kan man gjøre dette faget, men på en annen måte? Så trenger man jo ikke å ha en master når du er 25 år, ikke sant? Når du er 25 år, da er frontallappen i hjernen din nettopp ferdig. Du kan begynne da, ikke sant? Tenk hvis flere bare kunne begynne å studere når hjernen var litt mer ferdig. Det hadde kanskje vært bra. Men igjen, det voksne samfunnet, for å si det sånn, legger jo ikke veldig godt til rette for det, og forteller ofte ikke om de andre mulighetene. De forteller ikke om muligheten til å spre en utdanning litt utover mer tid, ta noe på deltid. De forteller ikke om muligheten vi har til å jobbe, muligheten til å komme tilbake og muligheten du har til å ombestemme deg, ikke sant? Det er veldig mye fokus på gjennomstrømming og sånne type ting som ikke har noe med læring å gjøre, ingenting å gjøre med ferdighetsutvikling. Kun en sånn misforstått og økonomisk-politisk greie.

Susanne: Når stresset melder seg, gjelder det først å vite, som du nevnte, noen kjennetegn. Hvordan har du det når du er stresset? Slik kan du kjenne det igjen, og så vite noen små ting du kan gjøre for å dempe symptomene. Gå og kikk ut av vinduet, ta en tur rundt kvartalet, slå av en prat med en kompis. Andre mennesker er ofte kjempegode til å bare stikke hull på en sånn stressballong.

Stefan: Ja ja, det er en masse sånne små ting! Egentlig, hvis du får en oversikt over alt det kroppen gjør når den blir litt redd og gjør seg klar for å slåss eller flykte, så er det noen av de tingene som går av seg selv, og jeg kan ikke styre dem. Jeg kan for eksempel ikke styre om pupillene mine utvider seg, men jeg kan styre litt hvor mye jeg ser horisontalt – altså hvor mye jeg bruker sidesynet. Hvis jeg fokuserer på én ting, og så gradvis utvider fokuset mer og mer, prøver å se mer i sidesynet, så fikser det ikke stresset i seg selv, men det motvirker den naturlige stressresponsen. For jeg gjør det motsatte av det kroppen gjør når den stresser og når den  fokuserer. Jeg gjør det motsatte av den naturlige stressresponsen. Noen ting kan jeg gjøre slik med, gjerne med pust, blikket, hvordan jeg sitter og holdningen min – hvis jeg har mulighet til det.

Av og til kan det være sånn at jeg ikke får så god kontakt med kroppen min. Jeg kan ikke helt kjenne hvor stresset sitter – om det er i halsen, magen eller hendene mine. Det er også helt vanlig. For folk som opplever det mye, kan det hjelpe å bare trekke seg unna den stressende situasjonen og gjøre noe du vet gjør deg glad.

Pass på at du har noen ting i livet som du gjør bare for å leke, bare for å ha det gøy, bare for å ha det fint. Det har du alltid tid til. Få det mer inn fundamentalt, og fyll på hele tiden. Hvis stress er som et badekar med vann som renner ut hele tiden, kan du enten prøve å tette hullet – eller bare sørge for at det fylles på med noe godt.

Susanne: Ja, og «ring en venn», som de sier.

Stefan: Ja, ring en venn, som de sier. Hvis du har noen å ringe til, så er det supert. Så finnes det jo folk på universitetet også, det vet man ofte ikke. Når du er student, så har du ikke noe kontaktlærer eller fagarbeider som ser deg og legger merke til om du kanskje strever med noe. Så da må man på en måte snakke med andre og finne ut hvor studentfilosofen eller studentpresten er, eller hvor tilretteleggingskontoret er – hvor de som man kan snakke med, faktisk befinner seg. De finnes, men man vet ikke akkurat hvor de er. Som student vet man ikke helt at man skal spørre eller hvor man skal lete. Men det går an å se litt på det også.

Susanne: Nemlig. Så til sist, da jeg leste boken din, så jeg på deg som en slags sånn «akademisk Yoda». En erfaren kriger som gir gode råd og trener deg på vei mot målet. Hva er noen visdomsord fra deg til studenter med eksamensnerver?

Stefan: Oi, ja. Noe som kan løse alt for den enkelte? Jeg kan si én ting der, men det er ikke meg som har funnet på det, så det er ikke mitt visdomsord.

Men da jeg flyttet til Oxford for å studere der, hadde jeg tenkt: «Nå skal jeg ta en master, og så skal jeg ta doktorgrad.» Det var forferdelig ambisiøst – mye mer ambisiøst enn jeg skjønte da – og det ble veldig annerledes enn det jeg trodde det skulle bli. Men da jeg kom dit, traff jeg en annen student som skulle vise meg litt rundt, og han sa…

Du spurte om eksamensnerver og sånn, men nå er vi i begynnelsen av semesteret.

Han sa: «Pass nå på at du slår rot der hvor du er, der hvor du bor, og ikke tenker at ‘jeg bor bare i Oslo litt’ eller ‘jeg bor bare i Trondheim litt, og så skal jeg reise hjem.’ Slå rot der hvor du er, bygg noen gode relasjoner der du er, få noen gode venner. For den eksamenen, den semesteroppgaven eller den masteroppgaven eller doktorgraden… Når noe vanskelig skjer med det, så kommer ikke den mastergraden til å være der for deg. Den eksamenskarakteren kommer ikke til å stille opp og backe deg gjennom den vanskelige tiden. Det er det bare menneskene rundt deg som kommer til å gjøre – de du har vært en støtte for og en god venn for.»

Så det tror jeg er mitt tips til studenter som frykter eksamen og alt det der. Det finnes sikkert mange tips om at «Ja, men du kan ta det igjen,» og «Du kan gjøre det på den og den måten,» men dette var det ingen som hadde sagt til meg før, og det endret hele studieopplevelsen og hva jeg trodde var viktig. Så for den eksamensoppgaven du gruer deg til – den kommer ikke til å stille opp for deg heller. Ja, sørg for at du har noen rundt deg, rett og slett. Bygg de relasjonene.

Susanne: Nydelig bilde. Slå røtter der hvor du er, så står du stødigere i vanskelige situasjoner. Tusen takk, Stefan Fischer Høirem, mannen bak boka Studieferdigheter – hvordan bli en fagperson.

Stefan: Takk, takk!

Susanne Koch: Hei, og velkommen til denne episoden av Pedagogisk snakkis, en podkast fra Lovisenberg diakonale høgskole. Denne episoden er for deg som er student, og som er nysgjerrig på kunstig intelligens. Først får du noen rammer for å forstå teknologien. Så snakker vi om hva du trenger å vite for å bruke den på en god måte. Sist, men ikke minst snakker vi litt om etikk og fusk. Jeg heter Susanne Koch og arbeider som pedagogisk rådgiver på vårt læringsstøttesenter. Dagens gjest er Leonora Onarheim Bergsjø. Hun er førsteamanuensis ved lærerutdanningen på Høgskolen i Østfold. Digital dømmekraft, algoritmer og kunstig intelligens er blant hennes forskningsområder. Hun er også leder i Norsk råd for digital etikk. Velkommen, Leonora!

Leonora Onarheim Bergsjø: Tusen takk!

Susanne: Kan du starte med å forklare kort hva kunstig intelligens er, og kanskje spesielt disse chatbotene.

Leonora: Absolutt. Og jeg kan godt begynne med chatboten, for det er jo den... Én av de måtene vi kan oppleve kunstig intelligens. Det kan bli litt diffust egentlig. Hva er det for noe egentlig? Er det noe vi har eller noe forskerne prøver å få til? Og kommer de å løpe rundt som roboter og ta oss, ikke sant. Her er det mye forskjellig. Jeg har lyst til å være veldig konkret. Chatboter er tekstgeneratorer som regner på sannsynligheten for hvilke ord som kommer snart i en setning. Det er ikke noe som kan fortelle deg sannheten. Ikke noen som kan gi deg dyp kunnskap om et tema. Det er noen som kan fortelle deg noe om tekster som er skrevet. Og dette er typisk for kunstig intelligens. Det er maskiner som kan løse konkrete problemer definert av mennesker.

Susanne: Det er fort gjort å bli imponert når man møter en chatbot, men det kan være godt å vite at i det møtet, så er det du som er den smarteste.

Leonora: Ja, det er det. Og det er i hvert fall vi som kan stille de kritiske spørsmålene. Akkurat som en Google-søkemotor. Den kan finne masse informasjon, men det er jeg som leser det som må avgjøre: Er dette kunnskap? Er det sant? Er det riktig informasjon? Er det gode kilder? Det forteller ikke maskinen oss. Den bare henter informasjon.

Susanne: Og da er det nyttig å tenke på... De er så imponerende. Når du ser tekstene rulle ut av dem, så tenker du: "Wow! For en smart maskin". Men er de så smarte som de virker? Hva kan de, og hva kan de ikke?

Leonora: Ja, jeg tror å tenke på dem som smarte ikke hjelper oss mye. For hva er smart? Altså, de er innmari gode på de oppgavene de er satt til å løse, og det er alltid begrensede oppgaver. Når man har en skoleoppgave som skal løses, for eksempel, ett eller annet vi skal gjøre. Det vet ikke chatboten noe om. Og den klarer ikke å se konteksten. Den klarer ikke å sette dette inn i en større sammenheng. Men stiller jeg et konkret spørsmål, da kan den finne et sannsynlig svar. Det trenger ikke være sant, men det kan være sannsynlig.

Det som er greit å huske på er at i tillegg til at den er trent på veldig mye tekst innenfor et amerikansk spekter, veldig mye tekst fra forskjellige språk over hele verden. Så er det også lagt inn, manuelt, masse stoppere. Sånn at selv om jeg sier at den ikke sier det som er sant, så er den også kodet for å være... Ikke kunne brukes til å gjøre ulovlige ting, eller for enkelt sagt slemme ting. Men dette er lagt inn manuelt. Derfor vil man kunne oppleve at chatboten kan gjøre ting som, eller si, lage tekster som ikke oppleves som OK. Og det er en av grunnene til at vi må være så kritiske. Sist jeg prøvde med MyAI, som er chatboten til Snapchat, så ville den ikke lage vitser om amerikanske urfolk, men samer. Det var helt greit. Og det er jo selvfølgelig uakseptabelt. Men det minner oss også om at det legges inn kontinuerlige stoppere for hva de vil gjøre. Men det er ikke nødvendigvis stoppere som er tilpasset vår kontekst. Sånn at vi kan oppleve at teksten ikke bare er sann, men at den er etisk uforsvarlig. Og det betyr at vi er nødt til å være ekstremt kritiske når vi leser tekst generert av maskiner.

Susanne: Og den teksten vet vi ikke alltid hvor vi møter. For det er ikke bare den teksten som kommer ut når jeg interagerer med en chatbot som er kunstig generert. Men det kan være tekster som du leser i avisen eller hvor som helst på internett.

Leonora: Ja, i hvert fall hvor som helst på internett. Foreløpig så er jo mange usikre på hvordan det skal brukes. Så jeg tror vi kommer til å få en merkeordning. Og det også viktig. Hvis noen velger å bruke chatboter, at man er tydelig på når man har gjort det, hvordan man har gjort det. For det er jo... Jeg ville aldri brukt det innenfor et område jeg ikke var ekstremt kunnskapsrik. Og det er jo ulempen for studentene, at man kanskje ikke har nok kunnskap til å kvalitetssikre det teksten gjør. Men hvis man velger å bruke den, så må man være ekstremt nøye med å faktasjekke. Og også kunne forklare hvordan har jeg brukt den? Hvordan jeg ikke brukt den?

Susanne: Strålende. Mye kunstig intelligens er skytjenester som eies og drives utenfor Norge, i land der datasikkerhet, personvern ikke er like godt ivaretatt som det er her hos oss. Hva er det viktig å tenke på da?

Leonora: Jo, det aller viktigste er at det man deler med chatboten, det vet man ikke hvem man deler det med. Det er som å rope det ut i et offentlig rom. Det betyr at ikke noe som er sensitivt om meg, eller noen andre jeg kjenner, skal legges inn i en chatbot. Og hva er sensitivt? Jo, ikke sant. Det er alle de vanlige tingene vi tenker på. Det handler om sykehistorie, hvor man bor, men også hva folk liker. Altså maskiner er utrolig gode til å sette sammen informasjon om andre, og bruke det på måter vi ikke vet. Kanskje selge informasjonen til noen som har lyst å ikke bare lage reklame, men påvirke noen negativt. Det å huske på at hvis jeg deler informasjon om meg selv eller andre i en tekstbottjeneste, så risikerer jeg at dette blir brukt mot meg eller dem på et senere tidspunkt. Det vet jeg ikke. Så vi må være ekstremt nøye med å bare si veldig generelle ting når vi skal legge inn tekst til en chatbot.

Susanne: Godt å vite. Når en student jobber med arbeidskrav eller hjemmeeksamen kan det være greit å få hjelp fra en chatbot. Hvordan kan man ivareta etikken i en sånn situasjon, og hvordan unngår man å bli tatt for fusk?

Leonora: Ja, det er gode spørsmål. Jeg tror det vil komme verktøy som avdekker fusk med chatboter ganske snart. Inntil det gjøres, så er det dette med kvalitetssikring. Slik at selv om ikke jeg har skrevet hvert ord, så kunne jeg skrevet hvert ord. Ikke sant? At man kan kanskje få ideer til et førsteutkast med en chatbot, men at man faktisk må gjøre jobben selv med å kvalitetssikre hver eneste setning for sannhetsinnhold, men også kjenne etter... Er dette sånn jeg ville sagt det? Ofte kan jo forslagene være litt amerikanske. Det ser man hvis man har bedt en chatbot om hjelp til en å skrive en jobbsøknad, så vil jo være en måte å presentere seg på som kanskje ikke alltid passer inn i norsk kontekst. Og sånn kan det også være med andre tekster. Det kan være feil for vår kontekst. Feil for konteksten av den oppgaven. Så det å kvalitetssikre og sette sitt eget stempel på hver eneste setning, det er kjempeviktig. Å bruke det i førsteutkast er noe annet enn å bruke det til siste finish. Den er vi nødt til å gjøre selv. Og når det er sagt, så tenker jeg at det kan være et nyttig verktøy. Har man dysleksi? Jeg snakket med en som hadde problemer med å svare på veldig generelle oppgaver, og som fikk chatboten til å generere noe detaljspørsmål, som gjorde det lettere å svare på oppgaven. At man bruker det som et skritt på veien, men ikke til den endelige teksten man leverer.

Susanne: Også viktig å tenke på at når studenter er i vurderingssituasjoner der de skal produsere tekst, så er kjernen i situasjonen ikke at vi vil at de skal være gode til å svare på eksamensoppgaver. Vi vil at de skal bli gode profesjonsutøvere i den andre enden. Så du kan kanskje bruke kunstig intelligens til å levere en tekst som er god nok til å få en grei nok karakter. Men du blir ikke en bedre sykepleier eller lærer eller jurist på den måten.

Leonora: Ja, for det å formulere setninger handler om å vise forståelse. Og hvis jeg ikke har forstått noe, så kan jeg heller ikke forklare det til deg, ikke sant? Så det vi vil i en vurderingssituasjon, er jo at studentene skal forklare noe, sånn at vi kan se at dette har de skjønt. Dette kan de sette inn i sammenheng. Og det er klart, bruker man chatboten til det, så vet hverken jeg selv om jeg har forstått det, eller jeg kan vise det til deg. Og her er det jo litt uheldig. Vi bruker disse ordene tekstproduksjon, som om det er noe veldig teknisk. Men det vi ønsker å finne ut av er jo forståelse og profesjonsforståelsen. Og min bekymring er jo at noen som ikke har forstått profesjonen skal kunne bruke en chatbot og gå ut i yrkeslivet. Og da setter vi jo, enten det er pasienter eller elever, faktisk i fare. Det er et alvorsaspekt her. Hvis vi ikke selv får sjekket at vi har skjønt det, så vet vi heller ikke om vi er klare for å gjøre jobben.

Susanne: Det er helt sant, og et godt punkt for oss til å avslutte denne vesle samtalen. Tusen takk, Leonora, for gode perspektiver.

Leonora: Tusen takk! Og jeg vil si lykke til! Bruk verktøyene, men bruk dem kritisk og kreativt. På en slik måte at du får vist din forståelse. Sånn at du kan bli en trygg og god profesjonsutøver.

Susanne Koch: Hei, og velkommen til pedagogisk snakkis. En podcast fra Lovisenberg diakonale høgskole. Jeg er Susanne Koch, og jobber på vårt læringsstøttesenter som pedagogisk rådgiver. I dag har jeg vært så heldig å få med meg professor Morten Goodwin fra UiA. Han forsker på kunstig intelligens og er for tiden i mange medier og på mange arrangementer med dette temaet. Nå skal vi snakke litt om hvordan kunstig intelligens vil endre sykepleierens arbeid i tiden som kommer, om 5 år, om 10 år, sånn at du som studerer i dag kan vite litt om hva som er i vente i fremtiden. Velkommen til oss Morten!

Morten Goodwin: Tusen, hjertelig takk!

Susanne: Så hva tenker du når våre kandidater som startet her i år kommer ut om tre år, så har dette feltet allerede tatt noen store sprang. Hvordan vil sykepleiernes hverdag endres av kunstig intelligens?

Morten: Ja, det er selvfølgelig alltid vanskelig å spå i fremtiden, men hvis vi titter litt tilbake i tid hvor raskt denne teknologien har utviklet seg de siste tre årene, for eksempel. ChatGPT har snart ett års jubileum, så kom jo selve teknologien bak ChatGPT før det, men det er helt utvilsomt at teknologien har utviklet seg rå raskt i de seneste 3, 10, 20 årene. Og det kommer til å fortsette i det vi kaller en sånn eksponentiell utvikling, altså den blir bedre og bedre. Ikke bare for det man lager mer teknologi, men fordi de bygger på hverandre og blir enda bedre. Og da vet vi jo da at når vi titter inn i forskningen, så ser vi at det som er i forskningen antageligvis kommer til å være i praktisk bruk om få år. Og da er jo alt fra diagnose til ekstra innsikt som man får med kunstig intelligens da. Eller type robotikk, vi ser eksempler på roboter som kan hjelpe til å lage små proteser, for eksempel, kjempegod proteser. Kan koble seg til nervecellene i kroppen på en helt annen måte enn det disse gammeldagse protesene som man får tilgjengelig i dag, så det vil være et sånt eksempel. Eller stemme, vi vet at folk både med demens eller andre type utfordringer, også de som har utfordring med stemmebåndet, ikke klarer å snakke godt. Her ser vi at kunstig intelligens kan hjelpe og støtte disse pasientene på en helt annen måte enn det som var før. Det er til og med eksempler på folk som bare beveger kjeven litt, og så klarer kunstig intelligens å tolke hvordan du beveger kjeven etter du har trent litt opp sammen, så kan den snakke på en sånn helt enorm måte. Eller alt som har med hygiene eller hjelpe til med vask av en pasient som kanskje ikke klarer å vaske seg selv, kanskje en robot kan gjøre dette sånn at sykepleiere slipper, og kanskje det er litt mindre flaut for pasienten etterpå, fordi roboten kan gjøre dette her. Så robotikk er et sted hvor kunstig intelligens kommer til å gjøre et enormt tiltak.

Som vi har snakket om tidligere i en podcast-episode om at kunstig intelligens gjør det så godt for å få mer innsikt. Kan jeg få hjelp til å skjønne hva pasienten egentlig har behov for. Har pasienten smerter, for eksempel? Det vet vi at kunstig intelligens allerede i dag kan finne ut basert på infrarøde kameraer og andre teknologier. Og vi får intelligens til å bli en tjeneste. Vi kan spørre kunstig intelligens om en rekke oppgaver, for eksempel: Jeg har en pasient nå som har vondt i foten, og vondt i kneet og klager over litt brystsmerter, hva er det neste jeg må gjøre nå? Da kan kunstig intelligensen kanskje rett og kanskje feil, for det er utfordring med det, det neste du kan gjøre er å spørre om de går på blodmedisin for eksempel, eller blodtrykkmedisiner, eller hva enn som er faglig som egentlig er kjent på som kunnskap tidligere. Så både intelligensen og kunnskapen er ikke lenger forbeholdt oss mennesker, men det er også datamaskiner, roboter og Chatboter. Og det kommer inn overalt i samfunnet, det er jeg helt overbevist om. Og sykehusene eller sykepleiernes områder, sykehjemmene, er definitivt ikke noe unntak. 

Susanne: Så det blir mange muligheter, man får kanskje snart robotkollegaer, og man får dataprogrammer som kan støtte i mange prosesser. Det blir også noen utfordringer. Hva trenger en sykepleier å være obs på i møtepunktet mellom pasient og teknologi?

Morten: Ja, så en sykepleier trenger å forstå teknologien til en viss grad. Ikke nødvendigvis forstå all programmeringen og matematikken bak, men forstå hva teknologien klarer og ikke klarer. På samme måte som vi forstår at Wikipedia er en tjeneste som har informasjon i seg, men som ikke nødvendigvis er sant. Jeg ville vært veldig skeptisk hvis legen min slår opp i Wikipedia hvis han diagnostiserte meg, for eksempel, men kanskje kan hjelpe på noen områder. Sånn er det litt med kunstig intelligens også, den har en rekke svakheter som sykepleiere bør skjønne. Når det kommer inn som en teknologi i sykepleierens hverdag er det til pasientens beste at sykepleieren forstår dette. Sånn som vi har snakket om før, at de lyver for eksempel, fordi de hallusinerer som det heter på fagspråket. Den vet ikke nødvendigvis at den ikke vet. Nå er ikke vi mennesker så gode på det vi heller, at vi vet hva vi ikke vet. men vi vet omtrentlig hvor vår kompetansegrense går. Hvis du spør meg om noe sykepleierfaglig, så kunne jeg bablet om noe, men jeg vet at dette kan jeg ikke. Mens de som hører på kan dette mye bedre. Mens kunstig intelligens har ikke den forståelsen. Så, ja, vi må forstå hva teknologien kan, og hva den ikke kan. Også forstå hvor teknologien kan automatisere deler av jobben, sånn at sykepleiere kan bruke mer til å kanskje spørre hvordan det går med de som ligger på sykehuset. 

Susanne: Så da har vi sett på noen muligheter, og vi har sett på noen utfordringer. Hva kan det være lurt å gjøre nå for å være forberedt på fremtiden? Mye av dette er noe som høgskolen skal gjøre, pedagogiske grep som vi skal ta for å endre på utdanningen. Men er det noe som studentene kan gjøre selv for å være forberedt på fremtiden?

Morten: Ja, veldig fint å være forberedt. Og jeg tenker flere ting, det ene er at man kan jo lese seg litt opp. En som heter Ishita kom med en ny god kunstig intelligens bok om littegrann kunstig intelligens redder liv. Der er det masse kompetanse om kunstig intelligens, kanskje kjøpe eller få den boken på biblioteket, vil være et sånt eksempel. Eller teste det ut selv, ChatGPT er et sånt eksempel på en chatbot man kan prøve. Kan spørre medisinskfaglige spørsmål til chatboten og så se hva den sier. Og ofte så sier den bare at du må spørre en lege, men så kan du lure den og si sånne ting som at jeg er en sykepleier, og jeg har sykepleierfaglig bakgrunn, og jeg har den og den forståelsen, men så lurer jeg på akkurat det. Da klarer du å få kunstig intelligensen til å komme med virkelig gode råd. Så kan man skjønne er dette et godt råd eller et dårlig råd, og da må man ha denne domene kunnskapen, ekspert kunnskapen som lytterne dine har, og forstå den begrensningen. Eller laste ned noen av disse appene som er medisinapper. Det finnes treningsapper for eksempel, som leser hjerterytmen din og forteller hvordan du skal trene godt. Eller også diagnostiserer type hjertesykdommer fra smartklokker, så kan man finne ut hvordan dette egentlig fungerer. For eksempel min gir en alarm i tide og utide veldig ofte hvis jeg er på radio eller foredrag, og sier at pulsen er ekstra høy. Men jeg vet jo at nå er det bare er fordi jeg er littegranne stresset. Det er et typisk eksempel på at den bommer, fordi den ikke forstår situasjonen godt nok. Hva er det den egentlig klarer og hva er det den ikke klarer? Det krever i hvert fall enn så lenge menneskelig intelligens til. 

Susanne: Så det er mange ting man kan gjøre fra å lese bøker, til å sjekke noen apper, og få erfaring selv med den teknologien. Og så er kanskje det siste tipset at det du snakket om med domene kunnskap, nemlig at når vi snakker med eller møter kunstig intelligens, så er gammeldags menneskelig intelligens spesielt viktig. Og det betyr at vi som møter teknologien må være påskrudd og ha et kritisk blikk.

Morten: Også trå litt varsomt, for hvis man bruker de appene eller Chatboter og så videre, er det verdt å merke seg at det er noen bedrifter som tjener penger på deg, og tjener penger på dine dataer, og hvis vi da dytter inn persondata, personopplysninger om deg selv eller enda verre om en pasient, så har du kanskje brutt GDPR loven, for det har du ikke lov til. Så bare pass på hva du dytter inn da når man eksperimenterer med dette. Og da kreves det helt klart biologisk menneskelig intelligens.

Susanne: Å ivareta pasientenes interesse er en viktig del av en sykepleiers jobb, og det å ivareta pasientens persondata er viktig, enten du er en sykepleierstudent i praksis eller du er en ferdig sykepleier. Og enten du snakker med et menneske eller med en robot. Tusen takk for at du kom til oss, Morten!

Morten: Takk!