Susanne Koch: Hei, og velkommen til Pedagogisk snakkis, en podcast fra Lovisenberg Diakonale Høgskole. Jeg er Susanne Koch. Jeg er pedagogisk rådgiver og i dag er jeg programleder. Vi skal snakke om formidling om hvordan komplekse forhold kan gjøres begripelige og tilsynelatende tørt stoff kan gjøres levende. Og så er vi så heldige at vi har med oss Jo Røislien. Han er professor i medisinsk statistikk på Universitet i Stavanger. Og så er han kjendis fordi han er så flink til å formidle forskning og gjøre tørt stoff levende og gjøre komplekse ting begripelige for deg og meg. Velkommen!
Jo Røislien: Takk skal du ha.
Susanne: Jo, du har vunnet mange priser for forskningsformidling. Hvordan bruker du ditt formidlingstalent til å gjøre undervisningen bedre?
Jo: Noe av det viktigste man må erkjenne er at det å drive med formidling av fakta handler om noe mye, mye mer enn bare å ta fakta og levere fra seg. Og det handler rett og slett om hvordan vi som mennesker er skrudd sammen. Vi har en hjerne som ikke er laget for å ta imot fakta, egentlig. Det den gjør er at den prøver å lage forståelse og mening om hvordan verden henger sammen. Så samme hva du gir den så prøver den å stable det sammen for å lage historier. Historier er sånn hjernen fungerer.
Når vi da som fagformidlere tenker at "å vår viktigste jobb det er å bare å gi folk fakta", tar vi en haug med fakta og så drar vi dem med oss inn i forelesningssalen og så stabler vi fakta på fakta på fakta, og bygger på kjempestore tårn med fakta. Hjernen har ikke noen måte å ta det imot på, så dette store faktatårnet kommer bare til å ramle ned. Det blir liggende som en haug på gulvet. Og så melder studentene seg helt av og lener seg tilbake. Du kan se på dem når de blir blanke i øya og forsvinner helt vekk, ikke sant?
Skal vi få tak i mottageren med faktakunnskap, er vi rett og slett nødt til å gjøre det mulig for hjernen å ta imot. Det betyr at vi er nødt til å lage historier, prosesser, narrativer. Og du ser nå at nå sitter jeg og snakker og jeg bruker armene og hendene, jeg endrer på stemmen akkurat sånn som jeg gjør om jeg skulle fortalt en nattahistorie til barna mine fra en eller annen bok. Da lager jeg også stemmer og når det er skummelt så snakker jeg litt lavere og når det er noe skummelt som skjer så drar jeg på når det er veldig heftig.
Dette her med å bruke seg selv og kroppen sin når man formidler er en måte å gripe tak i tilhørerne på. Så noe av det jeg jeg har gjort på TV og i foredrag og i radio og bøker, er å ta faktainformasjon og pakke den inn i noe som er litt større. Og så er mennesker også veldig visuelle vesener, noe som betyr at de lager bilder. Så enten så kan vi lage fysiske bilder og vise frem til folk.
Se hva som skjer på nettet nå og når folk sitter og scroller seg gjennom alle de ulike nettsidene. Det er jo visuell kommunikasjon som er det som er mest interessante. Den tekstlige informasjonen er mye, mye tyngre. Den brukes som sekundær informasjon når du skal gå dypt inn i noe, men først er det bilder og fotografier og små ingresser og sånn. Så vi kan enten gi folk fysiske bilder, så de har noe å se på, eller så kan vi gi dem mentale bilder. Det er dette som forfattere er gode på å gjøre, ikke sant?
Jeg er veldig glad i film og glad i TV og TV-serier og sånn. Og så jobbet jeg en periode i Hollywood i Los Angeles. Det anbefaler jeg alle, for å gjøre det er kjempegøy. Jeg bodde nede ved Venice Beach, og det er liksom sol hver dag og – kjempefint. Og det er klart at der er det masse folk som er opptatt av å lage film. "Hvordan blir man kjent" var det store spørsmål blant alle de unge. Hvis man leser nettsider der, diskusjonsforum på nett, hvordan breaker du i Hollywood så, er greia at du må ha et godt manus og en god idé.
"Ja, men hvordan får jeg folk til å forstå at dette manuset mitt kan bli en god film?"
På et diskusjonsforum var det noen som stilte det spørsmålet. «Jeg har et manus og så er det ingen regissører som skjønner at dette kan bli en god film. Hva skal jeg gjøre?» Og så er det en profesjonell produsent som svarer: "Ta og sett deg ned og så leser du manuset til The Matrix. It's a fucking page turner.» For manuset, det tekstlige manuset, er i seg selv så godt skrevet at du kjenner i hodet at bildene vokser fram. Du må bare bla fra neste side til neste side. Det hadde vært en strålende bok og så kommer da regissørene og løfter det opp til en enda større film.
Det handler om at du må klare å lage disse setningene, historiene, innpakning av informasjon som gjør at vi drar folk til oss uavhengig av format. Forskningsformidling for meg det høres jo ut som at du skal bare ta fakta og levere fra deg. Med forskningsformidling – og det er det undervisning også er i en viss grad – det er klart at det er ikke nøyaktig det samme. Det er viktig å huske at når du driver med undervisning da har et pensum å forholde til. Det er helt konkrete ting du skal ta tak i og lære bort og bli lært. Og det betyr at, OK, da må vi finne innefor litt trange rammer, hvordan gjør jeg denne lille tingen spennende?
I Forskningsformidling kan man si "OK, dette som jeg forsket på her, det synes ingen er spennende, så det lar jeg bare ligge". Også kan du plukke frem det som er lett å visualisere og gjøre det spennende. Du har en litt enklere jobb i forskningsformidling for du kan plukke det som er kult. Utfordringen er at du må gripe tak i folk som helst vil se Game of Thrones og den nye Dune filmen på kino. Så du har en konkurranse fra andre ting.
Du vinner noe i forskningsformidling i det at du kan plukke tematikk, men du sliter litt med konkurransen. I undervisning vinner du det at folk er jo tross alt samlet i det samme rommet. Men du taper på det at du da er nødt til å vri og vende på det som er pensum.
Susanne: Hva gjør du da, da?
Jo: Vet du hva, noe av det jeg gjør er at jeg bruker ganske mye energi på å plage venner og familie med å teste ut måter å formidle ting på. Jeg er jo statistikker og det er jo litt sånn... jeg synes jo det her er kjempegøy.
Susanne: Det er en fest!
Jo: Det er jo en fest, ikke sant? La oss invitere en professor i statistikk nå blir det dødsgøy! Nei, altså det er jo klart at vi er jo noen i Norge som syns at statistikk er kjempegøy. Norsk Statistisk Forening teller tre hundre mennesker.
Susanne: Er det sant?
Jo: Ja, så vi er tre hundre i Norge som synes at statistikk er det feteste i verden. Det betyr jo at det finnes fire millioner ni hundre og nittini tusen sju hundre andre som ikke synes at dette er dødskult. Vi må jo da undervise statistisk metode stort sett til folk som er aktivt uinteressert i matematikk og statistikk og det vi har lyst til å formidle. Og det er klart at tradisjonelt så har man jo formidlet statistikkfaget som jeg er opptatt av ved hjelp av ligninger, og folk har sittet på bakerste benk og ikke skjønt noen ting.
Men vi er blitt mye flinkere til å visualisere det ved å kaste ut badeender og se på at de sprer seg tilfeldig. Vi går ut i skogen og ser, er trærne her plantet? For da vil det være et system. Eller er de tilfeldig spredd utover sånn som det vil være ellers? Sånn bruker vi verden rundt oss til å se statistikken. Som at du er et individ, så du er en anekdote. Mange individer og mange anekdoter viser vi ved å og filme med drone ovenfra. Ja, nå begynner å bli statistikk, sant?
Susanne: Mhm!
Jo: Alle er individer, men sammen er det en gruppe som forteller en egen historie, sant? Og hvis ideen er når jeg sier "Ta en drone og filme ovenifra" – jeg tenker jo ikke det ved den aller første kaffekoppen. Det er jo fordi at man sitter og snakker med andre statistikere om hvordan kan vi visualisere og gjøre denne ting spennende og forståelig. Så jeg bruker jo masse tid på det å finne historier, eksempler, jeg sitter på YouTube og ser på musikkvideoer og gjør eksperimenter. Jeg leser diskusjonsforum på nett. For det dukker opp historier. Jeg abonnerer på rare aviser fra andre land for å se om det er et eksempel jeg kan bruke til noe.
Susanne: Så for å være en god formidler så må du faktisk brenne for formidling?
Jo: Ja!
Susanne: Det holder ikke bare å brenne for statistikk?
Jo: Nei det holder ikke. De statistikerne som bare brenner for statistikk, de er statistikker og jobber med statistisk analyse. Vi som er opptatt av å lære opp andre, vi må også ha pedagogisk interesse og forståelse. Og jeg skal innrømme at jeg hadde ikke det i starten. Jeg tenkte "Hvorfor kan ikke folk bare skjønne dette her. Her står jo en ligning. Det er jo bare å gjøre det". Så gikk det opp for meg som statistiker når jeg jobbet på Rikshospitalet som forskningsveileder en lang periode at "ah, sykepleierne er ikke så dødsinteressert i statistikk, de er faktisk interesserte i sykepleie!".
Susanne: Ja.
Jo: Sant? Og da det gikk opp for meg at folk hadde valgt andre veier gjennom livet enn min vei fordi de var opptatt av andre ting, så ble det lettere å si at jeg er ikke så himla opptatt av statsvitenskap. Så hvis det kommer inn en statsviter her nå og skal undervise meg om statsvitenskap ... Sant, nå har jeg allerede, kan du se her nå sitter jeg med armene i kors og har lent meg tilbake i stolen, de starter i motbakke nå, altså!
Susanne: Ja, mhm!
Jo: Hvis vi nå begynner med litt tørr teori fra starten, ja, da kommer jeg bare til å slå av øynene og hodet. Så kommer jeg til å være fysisk til stede, men mentalt har jeg dratt et sted. Da må de gjøre et eller annet for å engasjere meg. Jeg skjønte at andre må engasjere meg med sitt fag, javel, da blir det også min jobb. Her er det symmetri. Da må jeg engasjere dem. Og så har jeg senket skuldrene litt og sagt at "OK, de er ikke meg, de er ikke interessert i det samme som meg. Men jeg kan lære noen litt statistikk allikevel. Dette får jeg til!".
Susanne: For å oppsummere dette her så trenger man gode eksempler.
Jo: Ja.
Susanne: Og de eksemplene må gjerne være dramatiske i den forstand, ikke at det nødvendigvis er mye drama, men at de har et aspekt av teater ved seg.
Jo: Noe dramaturgisk, og det finnes et narrativ i det!
Susanne: Ja, nemlig. En fortelling. Og så må du som formidler trå litt ut av ditt eget hode og kanskje også ta deg selv litt uhøytidelig.
Jo: Ja, jeg er veldig glad i det å ta seg selv uhøytidelig, sa han med alvorlig stemme.
Susanne: Hvis våre lyttere ikke kjenner deg så kan de google deg, også kan de bare se bilde av deg. Fordi du ser avvæpnende uhøytidelig ut. Bare sveisen din, egentlig.
Jo: Den er ganske jobb med altså! (Jo og Susanne ler). Det ser litt ut som at jeg nettopp har stått opp, men det er en ganske dyr hårklipp. Jeg har saltvannspray for å få det til å løfte seg og gjerne litt sånn teksturspray for å få det til.
Susanne: Det er Boris Johnson-trikset med å si alvorlige ting mens man ser uhøytidelig ut. Deg og Boris.
Jo: Ja, men det er klart, at når man står i en undervisnings- og formidlingssituasjon, så har vi jo rigget det til som at den som driver formidlingen får veldig mye oppmerksomhet og står og er tilsynelatende viktigst. De andre, de skal bare sitte og høre på. Så vi lager en distanse, og det er alltid litt skummelt når vi skal lære bort noe. Så hvis vi treffer vennene våre på middag eller ute på gata så tar vi ikke et skritt tilbake og dytter dem unna. Tvert imot så prøver vi jo å koble oss sammen, ikke sant? Å smile sammen, gjøre ting sammen og dele historier som alle liker. Knytte oss sammen. For da har vi en mye sterkere emosjonell tilknytning som gjør at vi også lærer å huske bedre. Så når du sier at jeg er avvæpnet så er det noe med at vi må koble oss sammen, fra hver vår side av bordet her for at dette skal bli noe som vi får noe ut av.
Susanne: Mhm! Og i tillegg til de tingene som jeg allerede nevnte, så har vi dette med å være litt leken eller litt avvæpnende. Bør vi leke mer i auditoriene våre?
Jo: Ja, ja. Vi leker altfor lite.
Susanne: Og hvordan?
Jo: Nei, nå skal du høre. Leking fungerer altså sånn som dette. Neida. (Jo og Susanne ler). Nei, men leking handler jo veldig mye om lekenhet meg. Og jeg har jo barn. Det kan selv skje de beste familier, det med å få barn. Og da gjenoppdager man jo litt av den gleden det er ved å lære noe nytt. Sånn at barn er en flott påminnelse om at vi mennesker er lærende vesener som er nysgjerrige vesener og vil forstå.
Det er klart at hvis du kommer til små unger med en litt kjedelig PowerPoint-presentasjon med bullet points, da slår de av hjernen relativt fort. Men hvis du går ut i hagen og ser på insektet med forstørrelsesglass, spør dem "hva tror du skjer hvis jeg kaster den steinen her ned på T-banen?" Nei, så begynner de å filosofere. Så kaster de stein ned på T-banen og ser hva som skjer. Hadde de rett eller tok de feil? Sant?
Mennesket er utrolig opptatt av å lære mer, men vi er også utrolig opptatt av det ukjente. Hvis vi blir plassert i en situasjon hvor vi ikke har alle bitene for å det til å gå opp, så vil vi automatisk begynne å lete etter de neste bitene for å lage dette her til et noe komplett. Og det er en grunn til at True Crime funker så innmari bra på TV. Du får noen biter av en helhet, og så prøver vi gjerne febrilsk å finne resten. Og god undervisning kan jo også følge dette. Det kalles Gap Theory, altså at du bevisst putter inn hull i informasjonen, som gjør at hjernen har utrolig lyst å få lukket det sammen. Tenk hva som skjer hvis når du mangler en brikke i et puslespill. Du får helt panic, ikke sant? Jeg husker at jeg som barn, da jeg opplevde det, jeg kunne finne på å gå å lage den brikken. Tegne den og klippe den ut på hvitt papir og så tegne det som burde være der for å lage det komplette, rett og slett.
I undervisningen så gjør vi derimot den helt håpløse tingen at de serverer folk en fasit ,og da er det ingenting for dem å gjøre. Det er ingenting for hjernen å gjøre når du allerede har svaret. Nå kan den heller ikke lære for den blir aldri aktivert.
Susanne: Så en ting som aktiverer er å lage mysterier, gåter, tomrom og muligheter.
Jo: Nettopp. Absolutt. Og dette her er noe av det vi gjør når vi leker, sant. Det at du går ut og stiller deg selv spørsmål "hva fins bak den neste toppen?". Hvis jeg nå forteller denne historien, hvordan tror du at dere kommer til å reagere hvis jeg forteller på en annen måte? Hva skjer da? Dette her med å eksperimentere, prøve ut. Og den lekenheten da er jo for meg lek, for det blir automatisk ganske god stemning når du har problemer du skal løse. Du skal prøve å finne svar på, hvor foreleseren er litt smart og ikke leverer fra seg alt sammen, men heller guider de som er med fremover i prosessen.
Hvis jeg skal lære folk å forstå en del statistisk analyse, så er det jo mye bedre at de får være med å oppdage prosessen selv. Det jeg gjør når jeg underviser statistikk er at jeg bruker et triks som jeg har lært av en venninne av meg, Kathrine Frøslie. Hun som heklet R-tallet for øvrig.
Susanne: Ja, flink dame!
Jo: Nettopp. Vi snakker selvfølgelig mye om statistikk-undervisning. Og hun kom opp med en metode som vi nå bruker stadig, flere statistikere. Det er at istedenfor å fortelle om statistikk som et matematikkfag, så tar vi heller og tar med oss appelsiner inn i klasserommet og så veier vi appelsinene. Og da er spørsmålet "hva veier en appelsin?". For de veier jo ikke det samme. Nei. Og nå må vi begynne å reflektere over hvordan skal vi klare å oppsummere disse hundre og tretti målingene av appelsinvekt på en måte som er verdifull. Hvor lang tid tar det å skrelle en appelsin da. Og så tar vi tiden og fører opp kort og lang tid. Javel, så kan vi oppsummere det. Er det sånn at det tar lenger tid å skrelle de store appelsiner? Nå har vi to variabler som må ses i sammenheng. Nå begynner vi statistisk analyse. Det begynner å nærme seg medisinsk forskning allerede. Og dette har jeg gjort med appelsiner og drar studentene mer inn i prosessen. Det tar lenger tid, men de husker det. Og jeg får fortsatt nå hver jul får jeg tekstmeldinger fra tidligere studenter "Å nå er det jul, nå har vi kjøpt appelsiner og kommer til å tenke på deg og statistiske beregninger". Hei. Det er win altså! Når jula er en påminnelse om det jeg ønsker å formidle.
Susanne: Det er jo helt nydelig. Du snakker mye om fysiske virkemidler. Appelsiner, droner, forskjellige sånne ting. Og når man kan bruke det så er jo det, som du sier, genialt. Det skaper masse liv og røre masse bevegelse og interesse, nysgjerrighet. Men når man sitter med Zoom, da er det ikke så mye nysgjerrighet og bevegelse.
Jo: (Ler.) Nei, zoom er jo... Der tror jeg fanden har sittet i design-teamet for å utvikle det, altså. Det er som en oppskrift på håpløs formidling, egentlig. Og dette her handler jo noe om at... Altså, vi mennesker er fysiske vesener. I en vanlig undervisningssituasjon så står det en foreleser framme ved ene enden av undervisningslokalet, og så sitter de og andre og hører på. Og når man står der i den posisjonen, så driver man jo med teater, sant. Man bruker kroppen og ord og formidler og du ser at nå sitter jeg her og bruker armene og tegner opp hele store lokalet med armene fordi at vi er fysiske, sant? Men når vi skal inn på Zoom, ja da setter vi oss ned foran en skjerm. Så tar vi hele den fysiske energien vi bruker som menneske og så setter vi oss ned og så setter alt seg.
Jeg jobbet med en TV-regissør en gang som sa at "du må aldri intervjue folk når de setter seg, for da setter hele programmet seg også blir energien borte". Også er det nesten ingen i Norge eller i verden som klarer å sitte og være underholdene. De kan vi stort sett navnene på. De heter Anne Lindmo og sånn, og får lov til å ha sine egne talkshows. De klarer å sitte og formidle. Vi andre klarer ikke det. Og så gjør vi det til og med enda verre for oss selv. Ikke bare tar vi energien vår og setter oss ned foran det lille kameraet på Zoom. Vanligvis når vi står en forelesningssal, så har vi og kanskje en sånn PowerPoint eller en tavle bak oss som vi bruker som et prop, som en gjenstand som vi peker på og er fysisk og interagerer med. Det er vi som er formidlingen. Det er vi som er hovedformidling der vi står og er fysiske med denne lille PowerPointen bak oss.
Men når vi skal på zoom, nei, da slår vi den PowerPointen opp kjempestort! Så tar vi den lille energien vi hadde når vi satt og drar ned det ene hjørnet. Du minimerer det lille vi hadde igjen av energi. Herregud tenk om Netflix hadde tatt og laget sånne filmer da. Et svært PowerPoint-bilde og det var det. Og noen som snakket med voice over oppå. Altså, Netflix hadde vært konk før helga. Det er jo helt utrolig kjedelig å følge med på.
Så skal vi få Zoom og forelesninger i teams og sånt til å funke, så er vi nødt til å erkjenne at det er vi som er viktige. Mennesker er fysiske vesener, så vi må blåse oss selv opp. Så det jeg har gjort helt sånn konkret, er jo det at jeg har bare kuppa hele Zoom og Teams, og så bruker jeg det interne kameraet på laptopen som filmer meg. Men mens jeg står selvfølgelig. Jeg har satt laptopen min oppå kattemøblene i stua sånn at jeg får kamera rett i ansiktet mens jeg står. Så lager jeg sånn klassisk hofteskudd, sånn som de gjør på TV, hvor reporterne er filmet fra hofta og opp. Og da kan de bruke armer og sånt.
Så lager jeg en PowerPoint-presentasjon som ikke er en sånn svær 16:9 som dekker skjermen. Men en sånn firkant som på Instagram, som jeg kan ha ved siden av meg selv, sånn at jeg kan stå og være fysisk og ha en PowerPoint-prestasjon ved siden av meg som jeg kan peke på. Det er en liten hack som jeg måtte lage en liten punktvis beskrivelse på, som jeg har delt med masse folk, og det er en måte å ta tilbake kontrollen over den digitale undervisningen.
Det å se på TV det er jo ikke noe problem. Det å se på en skjerm og lære noe det er ikke et problem. Det finnes masse populærvitenskapelige programmer som viser fram kunnskap på en skjerm, men de viser jo aldri frem PowerPoint-presentasjoner når vi lager populærvitenskap på NRK, sant? Da viser vi frem mennesker, vi gjør ting, vi demonstrerer ting.
Vi drar folk gjennom prosesser, ikke sant? Det er noe av det som er fantastisk med TV som formidlingsmedium: At du kan filme en prosess litt fort. Folk elsker jo å være med på ting, ikke sant. Alle elsker å være med på prosesser, og det er jo sånn apropos den lekenheten, det er en grunn til at det er gøy i kjemitimen. Fordi der hadde vi alltid noen eksperimenter. Ve blandet noen greier også smalt det. Det er litt kjedeligere i mattetimen, for det var aldri et eksperiment. Det er gøyalt i norsktimen, for du får kanskje får du lov til å spille i teater og være med på noe, mens diktanalysen ble kjedelig for der var det jo ikke noen eksperimenter. Men vi overlever hvis vi har noen øyeblikk av det. Du tolererer en litt sånn kjedelig, saklig formidler på TV som står og snakker inn i kameraet hvis det etterpå kommer noen gøyale greier som smeller litegran, sant? Det er en vekselvirkning fram og tilbake. Zoom er å være programleder på TV, og da må du ta makta tilbake til deg selv. Og ikke overlevere den til teknologene. Teknologene er ikke undervisere, la oss bare erkjenne det.
Susanne: Det er en veldig god oppsummering. Ta makta. Vær synlig. Husk at du er hovedpersonen. Du er ikke dobbelt så viktig, men mange ganger så viktig som den PowerPointen. Og så tenker jeg litt på at du snakker om TV, du snakker om droner og om fortellinger. Det betyr for meg at du jobber, selv om du er statistikker og jobber med statistikk, så jobber du tverrfaglig. Formidlingen din er basert på kunnskap fra masse forskjellige fagfelt. Kan du si noe om det?
Jo: Ja, altså, for å gripe taket i de som hører på, så er det klart at de har andre interesser enn deg selv. Og du må prøve å finne ut litt hva det er for noe, sånn at vi kan finne noe som vi i fellesskap kan synes er interessant. Når jeg er statistiker, så vet jo jeg at vi er tre hundre som synes at det er gøy og jeg kjenner alle sammen. Så når jeg treffer et nytt menneske, så vet jeg at det ikke er en statistiker for da hadde jeg allerede kjent dem fra før.
Så jeg må prøve å finne ut hva det er de er opptatt av.
Jeg som har forsket mye innenfor helse, når jeg forteller folk om hva jeg driver med, så vil jeg aldri starte med å si "også måtte vi finne ut om dette her var lineær eller ikke-lineær regresjonsmodell". Det er det ingen som synes er spennende. Når jeg starter med å si: "Jeg jobber for Norsk Luftambulanse og her hadde vi et problem med at folk blødde i hjel på operasjonsbordet når vi hadde hentet dem inn". Og nå lytter folk. Nå har jeg litt blod, litt action og har et problem som skal løses. Så kan jeg fortelle at det vi sleit med det var at vi visste jo ikke hva vi skulle gjøre for å redusere blødningen, fordi avhengig av hva slags statistisk metode vi brukte for å analysere blødningsmaterialet, så fikk vi forskjellig svar. Så valg av statistisk metode ble helt avgjørende for hvordan vi skulle redde pasienter. Nå så ble det plutselig interessant med statistikk.
Susanne: Mhm!
Jo: Det handler om å finne veien inn sånn at folk kan få interesse for det. Og mye av det vi skal lære bort i forelesningssaler er jo ting som folk kan syns er interessant, og det er litt tungt, sant. Det er en grunn til at man sitter der stille dag etter dag og år etter år for å lære et fag. Det er for det at det kan ikke løses på 60 sekunder eller gjennom en sånn morsom YouTube-video. Det er ikke sånn. Hjernen din må bygges om, det må lages nye koblinger, og da må vi få folk inn som synes det er okay å sitte der dag etter dag, uke etter uke, år etter år, med holde på med den prosessen.
Gi hjernen noe som trigger den lite grann, som historier fra andre fagfelt. Visste du at den metoden som vi bruker for å redde liv når det er folk som blør i hjel på operasjonsbordet er nøyaktig den samme matematikken man brukte da man oppdaget superledere og svevende ting på nittitallet? Nettopp! Og nå begynner det å skje ting. Og dette må jeg jo da selvfølgelig ha lest meg opp på. Så selv om jeg er matematiker i bånn og har blitt statistikker, så må jeg kunne noe om superledere, må kunne noe om fysisk forskning, jeg må kunne noe om kropp, jeg må kunne noe om helse. Må kunne litt om appelsiner og mat som egner seg i klasserom.
Jeg forteller hver gang jeg har gjort dette appelsin-eksperimentet at jeg fikk en som kom bort til meg en gang etterpå og fortalte at "Du, vi hadde en sånn greie vi. Sånn ambulanse for det er noen i HR som hadde bestemt seg for spare noe penger, så de hadde kjøpt inn utrolig masse nytt vaskemiddel. Vi må jo vaske ut av ambulansen når vi henta folk med masse blod, ikke sant. Ja, ikke sant. Akkurat så mye blod er det, og jeg kjente Gud a' meg! Og så må de vaske den, og så har da HR kjøpt inn vaskemiddel med som er billig i store mengder med sitruslukt. Ogs å hadde de opplevd at de hadde vasket ned sykebilen, hentet en ny pasient som da selvfølgelig var allergisk mot sitrus og fikk allergisk reaksjon inne i sykebilen. Nå er det mye lettere å snakke om statistikk og appelsiner, for nå har jeg nok virkemidler og ting til å holde momentet gående lenge nok. Og det er ikke mye jeg trenger, men litt mer enn bare sitt eget fagfelt trengs som en padding for å nå fram med det man vil. Du kan ikke bare lage et tårn av fakta. For sånn funker ikke hjernen og da kollapser alt sammen.
Susanne: Det kan være et fint sted å slutte, men jeg har jeg har et oppfølgingsspørsmål. Noe som slår meg, en rød tråd gjennom det du sier, er at du har et ganske godt bilde av hvem studentene dine er, og du prøver å ha et levende forhold til dem. Studentene dine er ikke en masse av to hundre mennesker i en sal. De får lov til å fremtre som litt mer individer, og du jobber med å se dem og til og med gjøre dem synlige, gjøre dem tydelige i lærings- og undervisningssituasjonen. Har du noen konkrete råd til hvordan du gjør det eller et eksempel på hvordan du gjør det.
Jo: Altså, vi vet fra både enkle spørreundersøkelser og ganske mye tyngre forsking at studenter er veldig engasjert i det de studerer. Det er derfor de valgte å studere det. Og så er de ikke så kjempeinteressert i andre ting, og det er man nødt til å ta på alvor. Vi har lært mye om undervisning generelt basert på et fag som statistikk. For statistikk og matematikk har sin styrke i at det kan brukes som ingeniørfag i helsefag og økonomifag og alt mulig. Der ligger liksom statistikken som matematikkens styrke.
Men vi vet at hvis jeg underviser statistikk til sykepleiere, men med eksempler fra økonomi så følger de ikke med. Hvis du bruker eksempler fra klinisk medisin for ingeniørstudenter så faller de av. Vi trenger eksempler som er knyttet ganske tett mot det de selv er opptatt av. Hvis ikke klarer de ikke å forstå relevansen. De klarer ikke sette seg inn i det jeg prøver å formidle. Så jeg må dra faget inn der hvor de er, møte dem i det de er interessert i.
H hvis det sitter en haug med studenter her som er opptatt av didaktikk i fysikk, ja, da må jeg ha eksempler fra fysikk og gjerne fra undervisningssituasjoner for å klare å nå ut til dem. Hvis jeg dagen etter skal undervise det samme til paramedics i sykebiler, ja, da må jeg ha en historie om sitrus og vaskemiddel i sykebilen for å knytte det til dem. Så jeg er nødt til å nå ut til å vite hvem studentene er, hva de er opptatt av og hva de er interessert i.
Undervisestatistikk til tjueenåringer er noe annet enn folk som tar etterutdanningen alder av førtien, sant. Kan jeg bruke barn som ekstra eksempel? Tjueenåringer tenker ikke på at de skal ha barn, så de slår av hodet. Førtienåringer vil gjerne knytte seg sterkt til historier om barn og læring og lekenhet og sånt, ikke sant. Så jeg må vite hvem som lytter for at jeg skal kunne finne nøyaktig den rette måten inn for å dra dem inn. Jeg vet nøyaktig hva de er interessert i. Det spør jeg dem jo om, ikke sant? År etter år. Hvem er de? Hva driver dere med?
Susanne: Så du har en dialog med studentene dine som ikke bare dreier seg om faget, men som dreier seg om dem, rett og slett. Du snakker med dem om livet deres?
Jo: Ja, hva de er interesserte i. Jeg vil jo gjerne få til en dialog som gjør at de skal lære noe og huske noe. Og det gjør de blant annet ved å fortelle historier fra sitt eget liv og koble det på ting som de selv kjenner. Hvis jeg lykkes i undervisningssituasjon, så vil vi relativt raskt få studenter som sier "og du vet det her i dag minner meg jo om den gangen da jeg gjorde det sånn og sånn. Er det det samme eller er det noe annet?" Ja, ja hvis det er det samme, strålende, hvis det er noe annet, nei vel. Det skal vi snakke om i morgen, men du har et kjempegodt poeng. Den sparer vi på, sant?
Susanne: Det er så fort gjort å tenke når man går inn i en undervisningssituasjon at nå har jeg et stort pensum og jeg har et begrenset antall timer, så nå må jeg bare ha steinhardt fokus på saka. Men ved å ha tid til å bli kjent med studentene, til å høre stemmene deres og la deres interesser og til med individualitet stige litt opp av folkehavet, så vinner du. For du lager et læringsmiljø der de er trygge og føler seg sett og dermed deltar de.
Jo: Ja og bryr seg om dette her. For det angår dem. Og husk at pensum står i boka! Så det finnes en pensumliste de kan lese seg gjennom. Det fins videoer på nettet. Alt finnes. Din jobb er ikke å lese opp boka. Det klarer de sjøl. De er voksne mennesker. Du må få dem til å skjønne hva som står der og forståelse er noe annet enn fakta, sant? Forståelse er en prosessor som utvikler seg over tid. Det er det du kan hjelpe til med. Ta dette, disse døde faktabitene som ligger rundt på bordet her og løfte dem opp og få satt dem sammen i en rekkefølge slik at det gir mening for dem. Hjernen leter etter mening. Det kan du bidra til som formidler og foreleser og sørge for at studentene ser i faget.
Susanne: Tusen takk, Jo Røislien.