Disputas: Bedre dokumentasjon i kommunehelsetjensten

Publisert 8. Desember 2021, 10:46

Sist oppdatert 9. Desember 2021, 10:38

Hva skjer når sykepleiere i kommunehelsetjenesten tar i bruk standardiserte veiledende planer for å bedre dokumentasjonen i elektronisk pasientjournal? Elisabeth Østensens doktorgradsavhandling viser at dette kan være en komplisert affære.

Doktorand Elisabeth Østensen og komité
F.v. 2. opponent Jorunn Bjerkan, 1. opponent Kaija Saranto, doktorand Elisabeth Østensen, disputasleder Per Nortvedt, 3. medlem av komitéen Morten Magelssen

Østensen disputerte med sin doktorgradsavhandling “Introduction, adoption, and facilitation of standardized care plans in municipal healthcare services” i november. Doktorgraden ble tatt ved avdeling for sykepleievitenskap ved Universitetet i Oslo.

Hun forteller at hun er svært opptatt av at verktøy som implementeres i helsetjenesten skal være til nytte, og være lette å bruke for de som jobber der. Derfor ønsket hun å utforske hvordan sykepleiere evaluerte og tok i bruk et helt nytt verktøy. 

– Prosjektet var fokusert rundt innføringen av standardiserte veiledende planer som et tiltak for å bedre dokumentasjonen i elektronisk pasientjournal i kommunehelsetjenesten. Veiledende planer skulle gjøre  dokumentasjonen enklere, språket bedre og sørge for at tiltakene som sto beskrevet var forskningsbaserte. Min studie undersøkte hvordan sykepleiere evaluerte og tok i bruk disse veiledende planene, sier Østensen. 

Liten enighet i informasjonsmengde

Østensens studie fant at det var store forskjeller blant sykepleierne på hvordan de evaluerte de veiledende planene. Dette gjenspeilte seg også i store forskjeller på hvorvidt og hvordan de tok planene i bruk. Det var generelt liten enighet om hvor mye informasjon en slik tiltaksplan burde inneholde. Noen skrev lange og detaljerte forklaringer tilpasset pasientens situasjon, mens andre krysset bare av for det som var forhåndsdefinert og laget dermed korte og mer generelle oversikter. 

De lange tiltaksplanene ble fort uoversiktlige, mens de korte ga lite informasjon om hvordan en pasient skulle hjelpes. Dette hang sammen med at slike planer ikke alltid ble brukt som en veileder for den hjelpen pasienten faktisk ble gitt. 

Kommunehelsetjenesten en komplisert setting for standardisering 

Disputasleder Per Nortvedt og doktorand Elisabeth Østensen
Doktorand Elisabeth Østensen med disputasleder Per Nortvedt

En ekstra utfordring var at planene skulle være tilpasset alle de ulike gruppene av helsepersonell som arbeider i kommunehelsetjenesten, som har svært ulik helsefaglig utdanningsbakgrunn. 

Avdelingene hadde også en mengde andre informasjonssystemer i tillegg til pasientjournalen, som sørget for at viktig informasjon ble presentert på en oversiktlig og kortfattet måte der pasienten var. 

Østensen forteller at selv etter tre år var det svært store forskjeller på hvor mye veiledende planer ble brukt i avdelingene. For at de veiledende planene skulle bli en integrert del av daglig praksis, var det viktig at IT-systemene fungerte optimalt, at ledere var engasjerte, og at man fikk tilgang på god opplæring og personer man kunne spørre og få veiledning av. 

– Studien konkluderte med at kommunehelsetjenesten er en komplisert setting for innføring av standardiserte veiledende planer, både med tanke på sammensetningen av helsepersonell, og hvordan informasjon vanligvis håndteres. Et annet viktig moment var også at implementering ofte ses på som noe som skjer i en kortere tidsbegrenset periode, mens denne studien viser at å gjøre endringer krever opplæring og støtte over en mye lenger tidsperiode. 

Forskningsprosjekt i endring

Østensen forteller at den viktigste erfaringen hun gjorde seg under doktorgradsarbeidet er at ting aldri blir helt slik man har sett for seg når man skal gjennomføre et forskningsprosjekt. 

– Møtet med verdens realitet og kompleksitet gjør at man ofte må gjøre endringer og tenke nytt. Jeg har også hatt svært god nytte av å diskutere problemstillinger med kollegaer underveis. Jeg anbefaler derfor alle å være en del av et forskningsmiljø. For eksempel gjennom å delta på en forskerskole. 

Vil først vie tiden til studentene

På spørsmål om hvordan det føles å ha disputasen overstått, svarer hun:

– Deilig! Det var mye spenning knyttet til denne dagen, men det ble en kjempefin dag.

Hun er helt klar på hva som blir første steg på veien videre:

– Akkurat nå er det deilig å få lov til å vie all min tid til undervisning, oppfølging og veiledning av studenter, men du skal ikke se bort i fra at det kommer en artikkel eller to i 2022.