Disputas: Kommunikasjon og samhandling på intensivavdeling

Publisert 22. Februar 2021, 15:03

Sist oppdatert 26. Mai 2021, 09:16

Av Cathrine T. Pettersen

14.000 pasienter innlegges hvert år på intensivavdeling i Norge. 60 % av dem trenger respiratorbehandling. Marte-Marie Karlsen har i sin doktorgradsavhandling studert våkne respiratorpasienter og helsepersonells samhandling på intensivavdelinger. 

Skjermbilde av Marte-Marie Karlsen fra digital disputas

Karlsen er studieleder ved LDH og intensivsykepleier. 29. januar disputerte hun med avhandlingen "Kommunikasjon og samhandling mellom våkne respiratorpasienter og helsepersonell på intensivavdelinger". Hun fant at pasientene uttrykte sine behov selv uten stemme, og ønsket å være involvert i egen pleie og behandling. Hun fant også at helsepersonell hadde vanskelig for å forene egne idealer med realitetens pasientmøter hvor de ofte slet med å forstå pasientene.

Store kommunikasjonsutfordringer

Akutt og kritisk sykdom er både skremmende og isolerende. Særlig utfordrende er det å miste muligheten til å kommunisere, da tuben i halsen under respiratorbehandling blokkerer muligheten for å snakke på en normal måte.

Karlsen opplevde det som vanskelig å se at intensivpasientene har store utfordringer med å kommunisere. Dette er en av grunnene til at hun har vært interessert i tematikken siden hun startet å jobbe som intensivsykepleier. 

Tidligere fikk intensivpasienter store mengder sovemedisiner og smertestillende. Dette har endret seg drastisk de siste tiårene. Pasientene vekkes nå så tidlig som mulig, og har et mer aktivt intensivopphold. Dette får konsekvenser for pasienter, pårørende og helsepersonell. Karlsen beskriver det som problematisk at det i dag er så mange våkne pasienter, men ikke et godt nok system for å ivareta dem. 

Mange intensivpasienter sliter både fysisk og psykisk i etterkant av et intensivopphold, men Karlsen ønsket også å finne ut hva som skjer underveis i oppholdet og hvordan dette oppleves. Videokamera ble en av de viktigste hjelpemidlene for å observere og analysere, i tillegg til intervjuer.

LDHs første rekrutteringsstilling

Karlsen forteller at hun jobbet en stund med tematikken før hun fikk midler til PhD-prosjektet. Til slutt fikk hun sette i gang med prosjektet for alvor, og Karlsen fikk LDHs første rekrutteringsstilling tildelt fra Kunnskapsdepartementet i 2015. Det er hun veldig takknemlig for at hun fikk muligheten til.

– Det er behov for en mer personsentrert og humanistisk pleie i den moderne intensivavdelingen, hvor mye er preget av teknikk og helsepersonellets agenda, sier Karlsen.

Skjermbilde av komiteen på Zoom som applauderer kandidaten
Digital disputas 29. januar 2021. Øverst fra venstre: doktorand Marte-Marie Karlsen, andreopponent førsteamanuensis Svein Bergvik, førsteopponent professor Pia Dreyer. Nederst fra venstre: komitéleder førsteamanuensis Edel Jannecke Svendsen, disputasleder førsteamanuensis Hilde Wøien.

Tar med funnene inn i undervisningen

Hun synes det er moro å ha fullført, og er fornøyd med disputasen. Samtidig kjenner hun på at det er et stort ansvar når hun nå er ferdig, og hvordan hun forvalter kunnskapen. Hennes første steg blir å ta det med inn i utdanningen. Hun har i mange år jobbet med kommunikasjonsundervisning og simulering. Hun har også underveis i prosjektet implementert funnene gradvis i undervisningen. 

– Jeg har nesten vært litt utålmodig underveis i prosessen etter hvert som artiklene har kommet ut. Jeg har prøvd å tenke en helhet. Ikke bare på pasient-sykepleier, men også på pårørende og hva som er neste steg. Jeg har derfor hele tiden ligget i forkant og utviklet ting underveis. På denne måten har jeg også fått med tilbakemeldinger fra studentene i arbeidet. 

Hun ser også på året som har gått som en mulighet for nye opplevelser. Hun synes det har vært moro å for første gang bli tvunget til å gjøre undervisningen digital, og dermed finne nye måter å lære om kommunikasjon.

Innblikk i pasientenes historier

På spørsmål om hva som har vært de viktigste erfaringene hun har gjort seg i arbeidet med avhandlingen, trekker hun fram samarbeidet. 

– For min del personlig så har det vært at man må samarbeide med andre for å få til god forskning. Funnene er ikke bare mine, men veiledergruppa og jeg sammen har hatt fremdrift. Man må kunne samarbeide med andre for å få til god forskning.

Hun har også blitt overrasket over hvor villige pasientene var til å delta. Hun forteller at det gjorde henne veldig ydmyk når pasientene er så syke og likevel takker ja til å delta, og også husker det i etterkant. Flere av  pasientene var så kritisk syke at de nå ikke lever lenger. På tross av de vonde skjebnene, har forskningsdeltakelsen vært et lysglimt for intensivpasientene, som har følt seg viktige. 

– Jeg fikk innblikk i historiene deres og hvordan de var som mennesker. Det ga meg også noe som sykepleier, ikke bare forsker. De gode historiene er noe å ta med seg videre.