Kan simulering i praksis føre til økt kunnskap, selvtillit og mestring for sykepleierstudenter? Camilla Olaussens doktorgradsarbeid viser at svaret er ja.
Publisert 4. april 2023, 12:08
Sist oppdatert 4. april 2023, 12:09
Olaussen disputerte med sin avhandling Nursing students’ clinical learning: Combining simulation training with nursing home practice, 23. mars ved Universitetet i Stavanger. Hun jobber i bacheloravdelingen ved Lovisenberg diakonale høgskole.
Halvparten av sykepleierstudiet er kliniske praksisstudier, og i løpet av første studieår skal studentene ut i sin første praksisperiode på sykehjem i seks til åtte uker. Studentenes kliniske læring i sykehjem påvirkes av høy arbeidsbelastning, komplekse omsorgsbehov og et begrenset antall sykepleiere som kan veilede studentene.
Olaussens doktorgradsarbeid viser at ved å ta i bruk simuleringstrening, enten som et supplement, eller som en delvis erstatning for praksistimer, kan studentenes kliniske læring forbedres.
Olaussen begynte å tenke på simulering i praksis for mange år siden. Helt siden hun startet på LDH som lærer på førsteåret i 2012 har hun interessert seg for hvordan studentene kan lære å bedre utnytte læringsmuligheter i praksis.
– Mange studenter gledet seg til å komme ut i praksis i sykehjem, men så ble det ikke helt som de hadde forestilt seg. Det var mange læringsmuligheter som ikke ble utnyttet, og studentene fikk ikke nødvendigvis det utbyttet jeg tenkte de burde ha fått. Noen studenter er også usikre på hvordan de kan omsette den teoretiske kunnskapen de har fått i forkant til praksis, forteller Olaussen.
På dette tidspunktet var ikke simulering tatt i bruk på LDH enda. Olaussen tok et fasilitatorkurs i 2012, og i 2014 ble simulering også implementert på bacheloravdelingen ved LDH.
– Jeg så hvor gøy studentene synes det var! Hvor mye de kunne lære gjennom en konkret simulert erfaring, sammen skape mening rundt erfaringen gjennom å trekke inn teoretisk kunnskap, og videre skape nye ideer og forståelse som var overførbare til fremtidige praktiske erfaringer. Hva om vi kan ha dem inn i simulering når de er i praksis? Se hvordan de kan ta med seg ny forståelse, kunnskap, og denne måten å lære av konkrete erfaringer på tilbake til praksis. Det var bakgrunnen for studien, deler Olaussen.
Doktorgradsarbeidet bestod av fire delstudier. Den innledende studien kartla hvilke elementer i simulering som har sammenheng med studentenes tilfredshet med simuleringstreningen og selvtillit med å håndtere den simulerte pasientsituasjonen.
Den andre studien utforsket studentenes erfaringer med simuleringstrening som supplement under praksis på sykehjem. Studien indikerer at studentene fikk mer læring ut av praksisperioden.
– Studentene kom tilbake på sykehjem med økt mestringsfølelse og så pasientene sine på en litt annen måte. De fokuserte mer på å gjøre pasientobservasjoner, begrunne egne handlinger faglig, utnytte daglige stell-situasjoner til å kartlegge pasientenes situasjon og vurdere tiltak som kunne gjøres. Dette opplevde de som motiverende og lærerikt.
Studentene gir tilbakemelding på at de får mer kunnskap, blir flinkere til å resonnere, stille kritiske spørsmål og føler mer mestring. Olaussen fortsetter:
– Er det sånn at simulering under praksis kan øke kunnskapen i praksisstudier? Får studentene større tro på egen mestringsevne? Blir noen læringsbehov bedre ivaretatt ved å tilby simulering under praksisperioden?
Disse spørsmålene besvarte hun i tredje og fjerde delstudie ved å bruke verktøyet Clinical Learning Environment Comparison Survey (CLECS). Dette oversatte hun og testet for sine psykometriske egenskaper i tredje studie, og brukte det videre i neste delstudie. I denne siste eksperimentelle studien undersøkte hun kunnskapservervelse, følelse av mestringsevne og ivaretagelse av kliniske læringsbehov for studenter som fikk erstatte 10,7 % av tiden i sykehjemspraksis med simuleringstrening parallelt.
Studien viste at studentene som fikk simulering under praksisperioden fikk en høyere gjennomsnittlig forbedring i kunnskap sammenlignet med studenter som fikk ordinær sykehjemspraksis. I tillegg scoret studentene i simuleringstreningen høyere med hensyn til å ivareta læringsbehov sammenlignet med ved sykehjemmet. Særlig utmerket simulering seg positivt på det å møte læringsbehov innen sykepleieprosessen, egen mestringsevne og student-veileder-forholdet.
Olaussen mener tematikken er kjempeviktig.
– Det tvinger seg frem at vi må endre på de tradisjonelle praksismodellene. Vi har ikke masse sykepleiere som kan veilede studentene og vi mangler allerede praksisplasser. Flere land åpner for å erstatte deler av den kliniske utdanningen med simulering.
Olaussen mener utdanningsinstitusjoner i Norge bør få ta større ansvar for den kliniske delen av studiet fremover.
– Vi trenger å skaffe praksisplasser, men også å være nøye på hva praksisperioden skal inneholde for å fremme studentenes læringsutbytteoppnåelse. En måte å gjøre dette på er å supplere eller erstatte deler av den kliniske praksisen med simulering. Det er den delen jeg har utforsket.
Hun mener at ved å få studentene inn på høyskolen til simulering i løpet av praksisperioden vil man få bedre kontroll over hva og hvordan studentene faktisk lærer i praksisperioden.
– Vi kan hjelpe dem med å trekke inn teori og analysere relevante praktiske situasjoner, slik at de kan ta med seg den kunnskapen tilbake til praksis.
På denne måten mener Olaussen at skolene kan sørge for at praksisperiodene samsvarer bedre med de læringsutbyttene man ønsker at studentene skal oppnå i løpet av praksisperioden.
Olaussen har gjort seg noen erfaringer gjennom doktorgradsarbeidet. Hun elsker å få lov til å gå i dybden på et tema og få bruke tid på å bli skikkelig god på noe. Samtidig kunne prosessen oppleves både ensom og frustrerende.
– Du må være tålmodig og tåle å føle deg mye alene når man tar en doktorgrad. Du får ofte mye nei før du får ja. Det var jeg ikke helt forberedt på – hvor tøft det var å bli avslått. Jeg måtte lære meg å ikke ta sånne ting så personlig. Jeg hadde tenkt til å kaste den første artikkelen i søpla etter flere avslag, men nå er det den mest leste og refererte artikkelen jeg har. Jeg har lært å ikke gi opp selv om du får noen slag i fjeset underveis!
Planen hennes videre er å jobbe med de mange spennende forskningsprosjektene hun er en del av. Hun gleder seg til å kunne konsentrere seg om disse i første omgang.
– Det er kjempegøy og flott at jeg nå kan være med i prosjekter sammen med andre. Det å kunne bruke min nye kompetanse inn i nye prosjekter, og samtidig få jobbe med mange flinke folk som har en annen kompetanse enn meg. Det er fint å kunne lene oss litt på hverandre. Så det gleder jeg meg til og er i gang med.
