Trygt miljø uten felles språk

Et opphold på en nyfødtintensivavdeling varer døgnet rundt over lang tid. Hvordan er det egentlig for en mor som ikke forstår det norske språket å være i dette miljøet? Det har Nina Kynø forsket på.

Nina forteller at vi vet at det er stressende for majoritetsspråkelige å være så lenge på nyfødtintensiv og at dette stresset påvirker også barnet. I sin forskning fant hun at de minoritetsspråklige mødrene og sykepleierne fant mange ulike kommunikasjons-strategier for å minske dette stresset.

Sykepleierne hold for eksempel en rolig monolog hvor de beskrev hva som ble gjort i detalj når de så til barnet. De satte ord på ting, samt viste enkle rollespill for å oppnå forståelse. Sykepleierne klarte å skape tillit gjennom denne adferden. Måten de håndterte barnet på ga også mødrene en sterk følelse av trygghet. Det er dermed fult mulig at mødre som ikke snakker språket opplever miljøet på nyfødtintensiv som trygt.

Innvandrere med demens på sykehjem

Phuong Thai Minh Tran kan fortelle oss at språkproblemer er det første kjennetegnet vi ser når noen får demens. Det blir vanskelig å finne ord og sette sammen setninger. For de som kan flere språk mistes det språket de lærte sist aller først som betyr at personene som er med i denne studien har mistet det norske språket idet de kom på sykehjem.

Demens gjør også at det blir vanskelig å lese ansiktsutrykk. Så elementer av det non-verbale språket er også tapt. Denne situasjonen fører til stress for de rammede.

Phuong kunne fortelle om en informant som ble paranoid på grunn av at han ikke forsto personalet. Et personale som kan forskjellige språk er dermed et viktig tiltak. Bare det å lære seg noen få høflighetsfraser, for å kunne møte de eldre på en god måte, utgjorde mye.

I kollektivistiske samfunn er man veldig tett knyttet til familien. Familien kommer først og familiene er store. Det å havne på sykehjem skaper utfordringer for da blir den kontakten de eldre er vant til kuttet. Familie kan ha et sterkt ønske om å ta med hjem på besøk, men å bo på sykehjem er noe man gjør hele tiden ikke 50% av tiden.

Det som var interessant var at mat ikke fremsto som viktig for de pårørende. Til tross for at mat er veldig kulturelt forankret. Det var forståelse for at det var vanskelig å tilrettelegge og mange tok med egen mat til sine egne. Det viste seg at mat ikke var noe problem fordi de pårørende besøkte sitt familiemedlem nesten daglig og da var det naturlig å ta med mat.

Trivsel og personsentrert miljø i sykehjem. Erfaringer fra en internasjonal intervensjonsstudie.

Ådel Bergland forteller at i et personsentrert miljø tas det utgangspunkt i brukers forventninger og behov. Beboernes livshistorie er sentral i personsentrert omsorg.

Trivsel, det å ha det bra og finne seg til rette, var også et sentralt begrep i studien. Det siste sentrale begrepet er miljø. Et beskyttende og ivaretagende miljø. Et omsorgsmiljø.

Det å stille eldre på sykehjem spørsmål om egen trivsel er utfordrende da de eldre ikke nødvendigvis kan fylle ut et spørreskjema selv. Heldigvis viser forskning at svarene er like gode om det er pårørende eller ansatt som kjenner beboer godt som fyller ut skjema.

Programmet besto av et 14 måneders intervensjonsprogram med forelesninger og refleksjonsgrupper. Intervensjonen bidro til bevisstgjøring av egen praksis og de ansatte fikk et begrepsapparat til å beskrive hva de gjorde. Et godt miljø på sykehjemmet ga de eldres familiemedlemmer et inntrykk av at pleien også var god. Beboernes trivdes bedre på sykehjemmene som gjennomgikk intervensjonen.

En utforskning av forholdet mellom personsentrert omsorg i sykehjem og personalets jobbtilfredshet

Jobbtilfredshet er viktig! Det fører til lavere turnover, som er en stor kostnad. Det gir høyere kvalitet på pleien. Samt at opplevelsen av at ledelsen bryr seg fører til lojalitet, kan Tove Karin Vassbø fortelle.

Personsentrert omsorg gjenspeiler fagprofesjonens intensjon om etikk og omsorg. Dermed bidrar det å jobbe på denne måten til jobbtilfredsheten. Trivsel på jobben er en psykologisk tilstand som fører til vitalitet og læring.

Flere utsagn fra de intervjuede ansatte gjenspeilet det at å gjøre det lille ekstra var viktig. Blant resultatene som ble funnet var det interessant at det også var færre etisk vanskelige situasjoner der det var høy jobbtilfredshet og personsentrert omsorg.

Lindrende behandling og velferdsteknologi i hjemmet

Palliasjon må starte før pasienten er dårlig ifølge Simen Steindal. Dette fordi palliasjon også handler om livskvalitet. Pasienter føler seg mer komfortabel og i kontroll hjemme i motsetning til på sykehus og dette er noe vi må ta høyde for.

Simens litteraturstudie viste at videoteknologi var nyttig for kommunikasjon og samhandling. Det førte både til at tette digitale bånd ble knyttet, samt at avstanden mellom pasient og behandler var mer behagelig for pasienten.

Velferdsteknologi er gjennomførbart og fører ikke til økt belastning, men det er viktig at teknologien er tilpasset til den enkelte. Velferdsteknologi fremmer ønsket om å være hjemme lengst mulig, men det er viktig å være oppmerksom på at teknologitrøbbel kan påvirke tillit til helsepersonell.

Akutt syk og uten stemme: Miljø og samhandling med våkne pasienter på respirator i intensivavdeling

Før sov intensivpasienter til vi var sikre på at de ville klare seg, forteller Marte-Marie Wallander Karlsen. Så viste flere studier at disse pasientene hadde best av å være våkne. Nå er liggetiden på intensivavdelingene nesten nede i to døgn. I dette hektiske og bråkete miljøet er mennesker våkne. De sitter som oftest igjen med drømmer, hallusinasjoner og frykt.

Det er krevende å oppnå samhandling i denne situasjonen. Både fordi pasientene er avhengig av å bli sett på for at sykepleier skulle oppdage at de trengtes. Av og til kunne også pasienten være så syk at de ga opp å kommunisere fordi det krevde for mye.

Helsepersonell slites mellom ønsket om å være til stede og få til kommunikasjon og det å ikke dehumanisere pasienten. De digitale verktøy som finnes er det krevende å sette seg inn i for sykepleiere, leger, fysioterapeuter og pårørende.