Intensivstudenter forsker på ny organdonasjonsmetode

Trenger mer kunnskap om organdonasjonsmetode

Magnus og Jørgen er i sitt siste semester på masterutdanningen i avansert klinisk sykepleie, og det er masteroppgaven som står for tur. 

Organdonasjonsmetoden controlled Donation after Circulatory Death (cDCD) er på vei til å implementeres i norske donorsykehus. Derfor er cDCD på listen over temaer Akuttklinikken ved Oslo Universitetssykehus ønsket oppdatert kunnskap om. Dette motiverte Magnus og Jørgen til å skrive masteroppgave om donasjonsmetoden. De hadde også tidligere interessert seg for temaet. 

– Masterprosjektet er en læringsprosess knyttet til fordypning i det fagspesifikke området gjennom anvendelse av vitenskapelig metode, og for oss er det motiverende å forske på noe som det ikke finnes mye kunnskap om fra tidligere i Norge, forteller de.

Studentene tar utgangspunkt i intensivsykepleiere som har tatt del i cDCD-utprøvingen, og deres erfaringer. 

Skal komme pasienten til gode

Jørgen har siden han jobbet på en sengepost sett opp til intensivsykepleiere, og den kunnskapen og de erfaringene de har opparbeidet seg. Dette og hans interesse for den kritisk syke gjorde at han ville bli intensivsykepleier ved å gjennomføre en masterutdanning innen avansert klinisk sykepleie. 

– I tillegg fikk jeg et lite innblikk i en-til-en-oppfølgning gjennom en hel sommer på en sengepost, da jeg fikk ha ansvar for en respiratorpasient samme dag som jeg ble autorisert sykepleier. Dette ga mersmak knyttet til å utforske hvordan medisinsk teknisk utstyr fungerer, og selvsagt omsorgen man kan gi til en pasient som blir helt avhengig av deg. Jeg lærte fort hvordan det å arbeide med struktur og å ha beredskap rundt en pasient fungerte, forteller han.

Magnus fant også fort ut hvilken spesialisering innen sykepleie han ville søke på. 

– Jeg opplevde det engasjerende og interessant da pasientene på sengepost, dessverre, ble akutt og kritisk syke. For eksempel som følge av sepsis eller alvorlig respirasjonssvikt. Man måtte jobbe intensivt og effektivt, og det medførte som oftest til overflytting til intensiv- eller overvåkningsavdeling. For meg var dette et antiklimaks, jeg ville følge pasienten videre på intensivavdeling. Så da var det bare en ting å gjøre, sier han. 

Nå er de motiverte for å tilegne seg ny kunnskap de kan anvende i rollen som intensivsykepleiere. 

– Drivkraften vår er å bidra med relevante funn og ny kunnskap for videre arbeid med cDCD-metoden i norske donorsykehus og intensivavdelinger. Implementering av ny praksis er en prosess i seg selv, og sykepleiepraksis skal være kunnskapsbasert. Man har rikelig med kunnskap om intensivsykepleie ved livets siste fase og ved «vanlig organdonasjon» (donation after Brain Death, DBD), men ikke i en kontekst hvor pasienten skal donere organer ved bruk cDCD-metoden. Erfaringene informantene i vår studie har tilegnet seg er derfor verdifulle for å forstå intensivsykepleierens rolle og funksjon. Dette håper vi skal komme pasient og pårørende til gode, og bidra i arbeidet med å ivareta pasient og pårørende på en verdig og respektfull måte.

Aldri helt utlært 

– Det er ekstremt lov til å være stolt når man endelig blir intensivsykepleier, men det er viktig å huske på at man ikke er ferdig utlært etter fullført utdannelse, og det er i praktisk arbeid man bygger erfaring og forståelse. 

De synes det er viktig å komme ut av komfortsonen og utfordre seg selv for å bygge mer kompetanse på en forsvarlig måte. 

– Vi skal heller ikke glemme hvordan det er å være student og å føle seg utrygg i situasjoner. Eller hvor mye en kompetent og imøtekommende veileder har å si for selvfølelse og faglig utvikling, avslutter de.

 

Hva er cDCD? Se Stiftelsen organdonasjon