Jeg ante ikke hva jeg skulle forvente da jeg for et halvt år siden sendte inn søknaden min om utveksling, men jeg kan med hånda på hjertet si at det har vært så mye bedre, villere, mer lærerikt og spennende enn jeg hadde klart å forestille meg. 

Praksisen jeg har her skal tilsvare hjemmesykepleiepraksis i Oslo. Den har noen likhetstrekk, vi er ofte på hjemmebesøk hos mennesker som trenger hjelp, og vi driver med helsefremmende arbeid. Det er kanskje det eneste som er likt, da både arbeidsfelt og pasientgruppe er adskillig bredere og mer variert.

Praksisen vår er delt opp i flere ulike programmer, der vi er 1-2 uker på hvert program. Alle får ikke vært med på alt, men man får vært med på i alle fall 4-5 av følgende program:

  • Children under five and pregnant mothers
  • School health
  • Education
  • Campaign
  • Mental health
  • Village stay
  • Family home  
  • Elderly home

Til nå har jeg vært med på children under five and pregnant mothers, der vi var utplassert på Ngamiani helsesenter i Tanga. Vi har fått være med på ultralyd (fikk se hvordan man kjenner igjen hode, mage og lårben til barnet, morkake og kjønn!), undersøkelse og målinger av gravidmagen, undersøkelse av et nyfødt barn, veiing og oppfølging av spedbarn, besøk på HIV-klinikken, sårstell og vaksinerom. Tidligere har noen studenter fått være med på fødsel, men dette har vi dessverre ikke lov til lengre av hensyn til den fødende.

Vi har også vært på hjemmebesøk hos to familier med undervektige og underernærte barn. Det var sterkt å se den absolutte fattigdommen som halvparten av Tanzanias befolkning lever i. Mange har ikke råd til mer enn ett eller to måltider om dagen, og kostholdet består ofte av mye karbohydrater og lite av andre næringsstoffer.

I tillegg er ofte kunnskapen om kosthold dårlig, og vi har vært borti møter der familiene ga spedbarn ugali (maisgrøt) tre ganger om dagen, uten tanke på at barna må ha hyppigere og mer næringsrike måltider for å kunne vokse seg store og sterke. Da er det fint å kunne gjøre en forskjell ved å gi god, tilpasset informasjon om hvordan sette sammen gode måltider basert på den økonomien og de ressursene de har. 

I dette programmet hadde vi en klar observatørrolle, og fikk ikke være like aktivt deltakende som vi kanskje er vante med fra praksisen i Norge. Det var et høyt tempo, med stort pasienttrykk og begrensede ressurser.

Vi ble spesielt imponert over hvor kreative senteret var med ressursbruken. For eksempel hadde ikke senteret papirunderlag til undersøkelsesbenkene som ble skiftet mellom hver pasient, slik vi har i Norge. Istedenfor hadde alle pasientene med seg egen kanga (et fargerikt tøystykke som brukes mye i Øst-Afrika) som de la seg på. Legene rev også av biter av pappemballasjen til utstyr for å skrive resepter, og mødrene har med egne bæreseler til barna sine når de skulle veies, noe som sparte både tid og utstyr for helseklinikken.

Dette var vårt første praksisprogram, og det var også utfordrende. Til sammenligning med om vi skulle vært i praksis i Norge, var for eksempel taushetsplikten mye mer truet. Pasientene ble ofte plassert mange i samme rom, og informasjon om helsetilstanden til de ulike pasientene fløt fritt mellom helsearbeiderne både i og utenfor pasientrommene. Vi måtte raskt venne oss til et helsesystem som er mye mer transparent enn i Norge, med kortere tid, færre pasientrom, og færre lukkede dører.

Jeg syns også det var utfordrende med språkbarrieren. All kommunikasjonen foregår på swahili, og til tross for at vi hadde med oss tolk, skjønte vi raskt at vi gikk glipp av mye informasjon. Det var ikke alltid tid til å få oversatt alt, nettopp på grunn av det høye tempoet. Dette førte til at vi hadde mange spørsmål på slutten av dagen.

Det må likevel sies, at disse utfordringene har gitt meg verdifull erfaring! Jeg har vært nødt til å være aktivt oppsøkende, tørre å stille spørsmål og å stole på egen kompetanse, samt å lære meg å prioritere i et samfunn der det ikke er ressurser til å utføre så god sykepleie som man ønsker.

På slutten slenger jeg ved et bilde av restauranten der vi spiser tre ganger om dagen! Solnedgangen her er helt nydelig. 

Tutaonana baadayde!

Hilsen Anna