Tre ansatte ved Lovisenberg diakonale høgskole ble torsdag markert for opprykk til professor- og dosentnivå. Gjennom personlige og faglige tiltredelsesforelesninger delte de erfaringer, innsikt og refleksjoner fra sine karrierer og forskningsfelt.
Publisert 19. juni 2026, 07:49
Sist oppdatert 19. juni 2026, 07:50
Torsdag 18. juni samlet ansatte, studenter og inviterte gjester seg i auditorium 201 ved Lovisenberg diakonale høgskole for årets professor- og dosentforelesning.
Arrangementet markerer at ansatte har oppnådd opprykk til professor eller dosent, som er de høyeste akademiske stillingene innen forskning og utdanning. Som en del av markeringen holder de nye professorene og dosentene tiltredelsesforelesninger med temaer som har vært sentrale i deres faglige utvikling.
– Vi har aldri hatt så mange ansatte med førstekompetanse som vi har i dag. I dag har vi 17 professorer, 4 dosenter og 49 med førstekompetanse. Det utgjør over 50 % av kompetansen hos de fagansatte. En liten institusjon med stor kompetanse, sa rektor Hulda Gunnlaugsdottir i sin åpning av arrangementet.
– Dere skal ikke bare utvikle faget videre, men også forme neste generasjons tenkere, fagpersoner og samfunnsborger. Studentene vil kanskje ikke huske hver eneste forelesning, men de vil huske hvem som inspirerte dem til å stille spørsmål, våge å prøve og tro på egne evner, fortsatte hun.
Dagens første forelesning ble holdt av dosent Unni Jenssen under tittelen «Karrieren ble ikke en rett linje».
– Min fortelling handler litt om hvordan jeg har snublet riktig, sa Jenssen innledningsvis.
Gjennom forelesningen tok hun publikum med på en personlig og faglig reise som har strukket seg over flere land, ulike roller og fagområder. Opprinnelig startet hun på lærerutdanning, men fant raskt ut at det ikke var riktig vei. Et møte med sykepleieryrket som pleiemedarbeider på en nevrokirurgisk avdeling førte henne i stedet til sykepleierutdanningen ved Innherred sykepleierhøgskole.
Interessen for palliasjon og omsorg ved livets slutt ble vekket tidlig i karrieren og skulle senere prege mange av hennes valg. Erfaringer fra arbeid ved hospice i Australia, hjemmepalliasjon i Tyskland, etableringen av Hospice Lovisenberg og utviklingen av palliative tilbud i Norge ble sentrale milepæler i hennes yrkesliv.
Jenssen fortalte også om hvordan flere uventede muligheter ledet henne videre, fra klinisk arbeid i Australia og Tyskland til prosjekter innen utdanning, innovasjon og internasjonalt samarbeid. Overgangen til akademia kom gjennom et utviklingsprosjekt ved Høgskolen i Buskerud, hvor hun fikk erfaring med nye læringsformer og studentaktiv undervisning.
Ved Lovisenberg diakonale høgskole har hun blant annet vært studieleder og internasjonal koordinator. Hun trakk særlig frem COIL-samarbeidet med Ohio State University som et prosjekt hun brenner for. Gjennom digitale læringsarenaer har prosjektet bidratt til internasjonalisering både hjemme og gjennom studentmobilitet.
Forelesningen viste hvordan fagutvikling, forskning, internasjonalt samarbeid og klinisk praksis har gått hånd i hånd gjennom hele karrieren. Samtidig understreket Jenssen betydningen av livslang læring og av å være åpen for nye muligheter når de oppstår.
Blant hennes mål fremover er å styrke internasjonalt samarbeid, øke studentmobiliteten og videreutvikle koblingen mellom utdanning, forskning og praksis.
Etter forelesningen fikk Jenssen gode ord fra instituttleder Maria Tjønnfjord som hun har arbeidet tett med gjennom karrieren, og fra sin storesøster Lise Solli som også var i salen.
Etter pausen fulgte dosent Gro Næss med forelesningen «Fra kartlegging av pasientsituasjoner i samarbeid med praksis til nye studieprogram – en gjentakende reise gjennom mange år».
Innledningsvis fortalte Næss at veien til dosentopprykket startet da en leder oppfordret henne til å vurdere en dosentkarriere. Den gang satt hun fordypet i arbeidet med avhandlingen sin. Nå sto hun foran publikum for å holde sin tiltredelsesforelesning.
Gjennom forelesningen beskrev Næss en karriere preget av flere viktige vendepunkter. Etter endt sykepleierutdanning i 1987 flyttet hun til en liten bygd i Nord-Norge. Bare få dager etter ankomst ble hun kastet ut i en akutt situasjon da en ambulanse stanset utenfor hjemmet hennes og ba om hjelp etter en ulykke. Erfaringen bidro til å vekke interessen for akuttsykepleie, et fagområde som senere skulle bli sentralt i hennes arbeid.
Et annet viktig spor i karrieren ble geriatrisk sykepleie og omsorgen for eldre mennesker med sammensatte helseutfordringer. Senere ble også utdanning et sentralt arbeidsfelt da hun begynte ved sykepleierutdanningen i Vestfold og tok videre studier i sykepleievitenskap ved Universitetet i Oslo.
Næss understreket betydningen av å se klinisk praksis, ledelse, utdanning og forskning som gjensidig avhengige deler av sykepleiefaget. Hennes forsknings- og utviklingsarbeid har i stor grad vært rettet mot kartlegging av pasientsituasjoner og styrking av klinisk vurderingskompetanse, særlig i møte med eldre pasienter med sammensatte behov og akutt syke mennesker.
– På denne måten kan man kanskje si at jeg har hatt en kunnskapsbasert utdanningspraksis, der forskningsbasert kunnskap, klinisk og pedagogisk erfaring sammen med samfunnets behov har vært styrende for mine arbeider, sa Næss.
Et gjennomgående tema i forelesningen var samarbeidet mellom utdanning og praksisfeltet. Hun har arbeidet med å utvikle og revidere studietilbud i tett samarbeid med helsetjenestene, med mål om å sikre praksisnære og relevante utdanninger for fremtidens sykepleiere.
Næss pekte også på flere utfordringer som vil prege fremtidens helsetjenester, blant annet en aldrende befolkning, mangel på helsepersonell, teknologisk utvikling og et mer komplekst sykdomsbilde. Hun argumenterte for at sykepleiernes ansvar og funksjon må tydeliggjøres og videreutvikles, og at utdanningene må tilpasses nye krav og behov i helsevesenet. Her vil hun bidra.
Forelesningen ble avsluttet med varme hilsener fra kolleger og samarbeidspartnere Inger Margrethe Holter og Edith Roth Gjevjon, og hennes datter Thea W. Næss Knutsen. De trakk frem hennes betydelige bidrag til utviklingen av både sykepleiefaget og sykepleierutdanningen gjennom flere tiår, og som en solid bærebjelke i familien.
Professor Linn Gjersing avsluttet forelesningsrekken med «Forskning på skyggesiden: Fra fengsel og feltpleie til professor».
Gjersing tok publikum med tilbake til 1980-tallets Oslo, en tid preget av hiv-epidemien, åpne russcener og en opphetet debatt om tiltak for mennesker med rusavhengighet. Bøker som Døden på Oslo S og Hard Asfalt gjorde sterkt inntrykk på henne som ungdom, og vekket en interesse for mennesker som ofte levde på utsiden av samfunnet.
Denne interessen ble forsterket da hun senere begynte å arbeide i feltpleien.
– Jeg syntes det var urettferdig, fortalte Gjersing om møtene med mennesker som levde med rusavhengighet og store helseutfordringer.
Etter sykepleierutdanning og videre studier i Australia fikk hun praksis i fengselshelsetjenesten ved Long Bay Correctional Complex i Sydney. Møtet med innsatte med alvorlige psykiske lidelser og rusutfordringer ble avgjørende for hennes videre karriere. Her startet også hennes første forskningsprosjekt om holdninger blant fengselsansatte med tanke på metadonbehandling, et arbeid som senere dannet grunnlag for både masteroppgave og vitenskapelig publisering.
Tilbake i Norge videreutviklet hun forskningen ved Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF), der holdninger til legemiddelassistert rehabilitering (LAR) ble tema for doktorgradsarbeidet. Senere har forskningen blant annet omfattet skadereduksjon, overdoser, dødelighet og helsetjenestebruk blant personer med rusavhengighet.
Gjersing fortalte om flere forskningsprosjekter som har bidratt med ny kunnskap om en gruppe som ofte møter stigma og fordommer. Blant annet deltok hun i «Syv byer-prosjektet», der hun og kollegaer reiste landet rundt for å undersøke rusmiddelbruk og forekomst av overdoser. Prosjektet avdekket store geografiske forskjeller i hvilke rusmidler som brukes, og ga viktig kunnskap til det nasjonale overdoseforebyggende arbeidet. Et annet sentralt funn fra forskningen hennes er at personer som dør av overdose eller andre rusrelaterte årsaker som regel er i kontakt med helse- og velferdstjenestene kort tid før dødsfallet, i motsetning til hva man trodde. Utfordringen er ofte ikke manglende kontakt med tjenestene, men at ulike instanser ikke samarbeider godt nok.
Denne forskningen har senere bidratt til utviklingen av både den nasjonale overdosestrategien og overdoseforebyggende arbeid i Oslo.
Et annet sentralt funn var at overdoser og rusrelatert dødelighet ikke bare er knyttet til heroinbruk, men også til bruk av flere ulike rusmidler. Hun trakk også frem forskning som viser at gjentatte korte fengselsopphold øker risikoen for overdose etter løslatelse.
Gjennom forelesningen understreket Gjersing ønsket om å drive forskning som kan komme mennesker til gode og bidra til bedre tjenester for utsatte grupper.
– Jeg har hatt lyst til å bety noe og drive med noe som noen andre kan dra nytte av, sa hun.
Forelesningen ble avsluttet med refleksjoner om pågående og kommende forskningsprosjekter, før kolleger og samarbeidspartnere hyllet hennes mangeårige innsats for å skape kunnskap om noen av samfunnets mest marginaliserte grupper.
Professor- og dosentforelesninger er en viktig tradisjon ved LDH og synliggjør den faglige kompetansen og forskningsaktiviteten ved høyskolen.
Arrangementet ble avsluttet med hilsener fra ledere og forskningssjef, før deltakerne samlet seg til kake, kaffe og bobler.
– Kjære Unni, Gro og Linn. Dere har nå oppnådd den høyeste akademiske stillingen. Det kommer ikke uten hardt og langsiktig arbeid gjennom veldig mange år. Så takk for den betydelige innsatsen dere har gjort for å nå målet. Opprykket er en faglig anerkjennelse for hver og en av dere, og det er verdt en feiring! sa forskningssjef Siri Tønnessen.
