På forskningslunsj 11. februar presenterte førsteamanuensis Frode Eick (avdeling for master-, etter- og videreutdanning ved LDH) resultater fra sitt doktorgradsprosjekt som rettet fokus mot papirløse gravide kvinner og deres møte med svangerskapsomsorg og helsehjelp i Norge.

Migrasjon er et sterkt politisert tema i Europa og Norge, og fenomenet har flere aspekter som ikke nødvendigvis er kjent for det brede publikumet. Forskningsprosjektet til Frode Eick ble rettet mot en særlig sårbar gruppe migranter – såkalte «papirløse» utenlandske kvinner som oppholder seg i Norge uten gyldig oppholdstillatelse, og deres tilgang på helsetjenester.

Sårbare kvinner og helsetjenester rettet mot mennesker i sårbare situasjoner står sentralt i LDHs undervisning og forskning både gjennom LDHs verdier og kompetanse innen storbyhelse, og er en viktig del av satsinger i 2025 og årene framover.

Sårbar gruppe i utgangspunktet

Begrepet «papirløse» refererer til det etablerte engelske begrepet undocumented migrants – en sekkebetegnelse som blant annet omfatter personer som har fått avslag på asylsøknad eller hatt en oppholdstillatelse som har utløpt, men blitt værende i landet. Det inkluderer også personer som har reist inn på en irregulær måte og blitt værende uten registrering – og uten personnummer.

– Ideen til prosjektet sprang ut av internasjonal forskning som viste at papirløse gravide kvinner har økt risiko for komplikasjoner, tidlig fødsel og perinatal død. Forskningen tyder på at dette kan skyldes begrenset tilgang til helsetjenester, kvinnenes migrasjonsprofil, og ulike forhold i destinasjonslandet, sier Frode Eick.

Bildet er med andre ord sammensatt, samtidig som det ikke tidligere har vært gjennomført lignende studier i Norge. Avhandlingen, som ble forsvart i september 2024, omfattet tre studier som undersøkte denne gruppens tilgang til helsetjenester i Oslo og i Bergen.

Høyere risiko for komplikasjoner og død

Den første studien var en kohortstudie som kartla opprinnelseslandene til kvinnene som benyttet seg av lavterskeltilbud i regi av Kirkens Bymisjon i Bergen og i Oslo. For mange av disse kvinnene var Kirkens Bymisjon den eneste og viktigste døråpneren til andre helsetjenester. Kvinnene var en heterogen gruppe, hvor halvparten hadde sin opprinnelse i Afrika sør for Sahara og Midtøsten – mange av disse var asylsøkere med avslag. Den andre halvparten var enda mer sammensatt og oppsøkte tilbudene mye senere, trolig fordi de ikke tidligere var registrert i asylregistrene, slik mange i den første gruppen var. Nesten halvparten hadde minst én komplikasjon knyttet til graviditet.

Den andre studien analyserte legevaktskonsultasjoner blant papirløse gravide kvinner sammenlignet med bosatte kvinner. Studien viste at papirløse gravide kvinner hadde 60–86 % høyere risiko for alvorlige helsetilstander sammenlignet med bosatte kvinner. Hastegraden ved ankomst var høyere, og antallet sykehusinnleggelser likeså.

Den tredje studien benyttet data fra Medisinsk fødselsregister og undersøkte risikoen for perinatal død blant papirløse kvinner. Resultatene viste at papirløse kvinner hadde seks ganger høyere risiko for perinatal død enn norskfødte kvinner og en høyere risiko for tidlig fødsel og lav fødselsvekt. Sammenlignet med migranter som hadde lovlig opphold, hadde papirløse kvinner fire ganger høyere risiko for perinatal død. Det oppsiktsvekkende var at dårlig mødrehelse alene ikke kunne forklare den økte risikoen.

Utenfor «sikkerhetsnett»?

Prosjektets funn er tankevekkende, særlig når man ser på den betydelig høyere risikoen for ulike komplikasjoner, spesielt perinatal død for denne gruppen. Det som er enda mer oppsiktsvekkende er at risikoen er dobbelt så høy i Norge enn i Belgia eller Danmark, noe sammenlignbare studier peker på.

Når dette ikke kan forklares med andre faktorer, kan man spekulere i hvorvidt dette skyldes norske forhold

Frode Eick Førsteamanuensis

– Kan det være slik at Norge har et trygt og velfungerende velferdssystem, men tilsynelatende bare for dem som er innafor – det vil si er «registrert i systemet»? De som havner utenfor, kan dermed utsettes for en alvorlig risiko, og sårbare grupper blir dermed enda mer sårbare, legger han til.

Samtidig eksisterer det internasjonale forpliktelser, som overnasjonale konvensjoner og FNs bærekraftsmål, som understreker viktigheten av universell helsetilgang for alle – uavhengig av juridisk status. Her kommer Norge til kort. Personer uten lovlig opphold i Norge har riktignok lovfestet rett til øyeblikkelig helsehjelp og helsehjelp under graviditeten, men det er langt fra det som regnes som universell tilgang. Det er også uklart hvorvidt denne gruppen kjenner til hvor de kan få hjelp, hvordan de navigerer i systemet og hva som kan gjøres for å redusere risikoen. Dette er noe som må undersøkes videre, og det er flere initiativer på gang også på LDH som vil bidra med mer kunnskap om hvordan man kan sørge for likeverdige tjenester for alle – uansett hvor de kommer fra.

Frode Eick sin avhandling kan lastes ned her.