Avhandlingen handler om hvordan hjerterytmeovervåking brukes på sykehus, og hvilken betydning overvåkingen har for pasienter og pasientbehandling. Gjennom tre delstudier har Holm undersøkt pasienters erfaringer med overvåkingen, om praksisen i norske sykehus samsvarer med internasjonale anbefalinger, og hvordan overvåkingen påvirker pasientresultater.

Funnene viser at pasientene etterspurte mer individualisert informasjon om hjerterytmeovervåkingen og beskrev både fysiske og psykiske ulemper knyttet til den praktiske gjennomføringen. Samtidig var trygghet et gjennomgående tema.

– Opplevelsen av trygghet var et gjennomgående funn, og mange beskrev overvåkingen som en viktig del av utredningen og behandlingen som ble gjennomført i løpet av sykehusinnleggelsen, forteller Holm.

Studien viser også at de fleste pasientene ble overvåket i tråd med internasjonale anbefalinger.

– Vi fant at de fleste pasientene ble overvåket i tråd med internasjonale anbefalinger, og at overvåkingen førte til endringer i behandling hos omtrent én av fem pasienter, sier hun.

Samtidig avdekket forskningen forbedringsmuligheter.

– Studiene viste at noen pasienter ikke fikk overvåking til tross for indikasjons, men det var ingen forskjell i antall hendelser mellom gruppen pasienter som ble overvåket og de som ikke ble overvåket.

Pasientsikkerhet og ressursbruk

Temaet springer ut av Holms lange erfaring som intensivsykepleier ved medisinske intensiv- og overvåkingsavdelinger.

– Jeg ble opptatt av hvordan hjerterytmeovervåking brukes i klinisk praksis, og hvor viktig det er at de begrensede overvåkingsressursene prioriteres til de pasientene som har størst behov for dem, til riktig tid, sier hun.

Hun understreker at temaet er viktig fordi hjerterytmeovervåking er en sentral del av utredning og behandling av pasienter i sykehus.

Riktig bruk kan bidra til tidlig oppdagelse av alvorlige hjerterytmeforstyrrelser og bedre pasientsikkerhet, mens unødvendig overvåking kan binde opp ressurser som kunne vært brukt på pasienter med større behov

Marianne Sætrang Holm Høgskolelektor

Forskningen bidrar derfor både til økt kunnskap om pasientenes erfaringer og til et bedre kunnskapsgrunnlag for hvordan overvåkingsressurser kan brukes på en målrettet og forsvarlig måte.

Viktigheten av pasientenes egne stemmer

Arbeidet med doktorgraden har gitt Holm økt innsikt i hvordan forskningsbasert kunnskap og internasjonale retningslinjer omsettes til klinisk praksis.

– Jeg har lært at implementering av retningslinjer sjelden er en enkel eller lineær prosess. Årsakene til at anbefalinger ikke alltid følges, kan være sammensatte og omfatte organisatoriske og kulturelle forhold, ressursutfordringer og individuelle kliniske vurderinger som gjøres i møte med den enkelte pasient, sier hun.

Samtidig trekker hun frem betydningen av å undersøke pasientperspektivet.

– Flere av funnene knyttet til pasientenes erfaringer med hjerterytmeovervåking var overraskende for meg, til tross for mange års klinisk erfaring.

Dette har styrket hennes overbevisning om viktigheten av å lytte til pasientenes egne stemmer:

– Det har understreket betydningen av å lytte til pasientenes egne erfaringer og ikke ta for gitt at helsepersonell og pasienter opplever en situasjon på samme måte.

På et mer personlig plan forteller Holm at doktorgradsarbeidet lært henne mye om utholdenhet, struktur og samarbeid. På tross av utfordringer på veien, har hun lært viktigheten av å være villig til å justere kursen når det er nødvendig.

– Disputaslederen sa under disputasmiddagen at man ikke blir en god sjømann av å bare seile på rolige hav. For meg har doktorgraden handlet om nettopp det – å stå gjennom utfordringene, lære av dem og fortsette fremover. Det er ofte i de mest krevende periodene man lærer mest, deler hun.

Vil ta forskningskompetansen inn i undervisningen

Etter disputasen ser Holm frem til å rette oppmerksomheten mot arbeidet ved Lovisenberg diakonale høgskole.

Hun ønsker å bruke erfaringene fra doktorgradsarbeidet i undervisning, veiledning og fagutvikling, og ser særlig frem til å veilede studenter i deres egne forskningsprosjekter.

Samtidig ønsker hun å bygge videre på forskningskompetansen hun har utviklet gjennom doktorgraden.

– Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål innen klinisk sykepleie, og jeg håper å kunne bidra til ny kunnskap som er relevant for pasienter, klinisk praksis og sykepleiefaget.