Reisen dit var lang, og for noen litt mer krevende enn for andre, men til slutt kom vi frem, alle sammen. Eliza var først ute, og startet med fire uker praksis (med en liten påskeferie i tillegg) før resten av oss ankom. Etter påsken landet Janne og Christine, bare noen timer før Kaja og Julie, som samlet la ut på den seks timer lange bilturen fra Dar es-Salaam til Tanga. For Janne og Christine startet reisen med noen utfordringer, da bagasjen ikke kom frem som planlagt. Dette førte til en litt mer krevende start enn forventet, men det ble heldigvis løst etter hvert. Da de kom til TICC tok Eliza resten imot med åpne armer – og det føltes virkelig som å komme “hjem”.

Den første uken hadde vi introduksjonsuke, hvor vi lærte om kultur, helsevesenet i Tanzania og hvordan psykisk helse og rus forstås og håndteres her. Vi fikk også et lite lynkurs i swahili – noe som både var nyttig og ganske morsomt. Likevel opplevde vi at språkbarrierer til tider gjorde kommunikasjonen utfordrende, spesielt i møte med pasienter og pårørende. Samtidig ga dette oss en større forståelse for hvor viktig språk, kultur og relasjon er i helsehjelp. Etter dette ble vi delt opp og rullerte mellom fem ulike praksissteder de neste ukene.

En av dagliglivets utfordringer har vært transporten til og fra de ulike praksisstedene under regntiden i Afrika. Veiene er ofte i dårlig stand, og i perioder med mye regn ble de gjørmete, ujevne og krevende å ferdes på. Store vannmengder samler seg i veibanen, noe som har gjort mange av bilturene både humpete og utfordrende. Samtidig ble dette en naturlig del av hverdagen, og til tross for forholdene kom vi oss alltid frem. Det ga oss også en økt forståelse for de praktiske utfordringene som både helsepersonell og pasienter møter på dette kontinentet.

Homebased care

En av de mest lærerike praksissituasjonene har vært i homebased care, som kan sammenlignes med oppsøkende psykisk helsearbeid i Norge. Sammen med veileder/tolk har vi reist hjem til pasienter og deres familier. Hver dag var ulik, og vi har ofte måtte reise over lengre avstander for å komme frem. Veiforholdene gjorde at turene kunne være krevende, spesielt etter regn, men det gjorde også at vi fikk et mer realistisk innblikk i hverdagen her. Det gjorde sterkt inntrykk å få et innblikk i krevende boforhold, sosioøkonomiske utfordringer og livssituasjonen til pasientene, og ga oss mange refleksjoner rundt både kultur, ressurser og hva god omsorg egentlig innebærer.

Psykiatrisk avdeling

På den psykiatriske avdelingen på Bombo sykehus var inntrykkene nye og sterke. Avdelingen er liten, med to flermannsrom – ett for menn og ett for kvinner – samt tre skjermingsrom. Det som gjorde mest inntrykk var hvor avhengige pasientene er av pårørende, blant annet for å få mat. Samtidig var det inspirerende å se hvordan helsepersonell gjør det beste ut av de ressursene de har. Vi fulgte både leger og psykologer, som i stor grad jobber poliklinisk. Det var både lærerikt og tankevekkende å se hvordan et tilbud kan fungere med langt færre ressurser enn vi er vant til i Norge.

Sober house og Gateway

Vi var også innom Sober house og Gateway, som er botilbud for personer med rusavhengighet og psykiske lidelser. Her følger de Anonyme Narkomane (NA) sitt 12-trinnsprogram. Vi fikk delta på «feelings sessions», og vi planla og gjennomførte aktiviteter sammen med beboerne. Blant annet prøvde vi ut kunst- og uttrykksterapi, musikk, pusteteknikker og fysisk aktivitet. Det var fint å kunne bidra litt selv, og samtidig se hvor mye små aktiviteter kan bety i hverdagen deres.

Methadon clinic

På metadonklinikken fikk vi et godt innblikk i et system som faktisk fungerte overraskende effektivt. Vi fikk følge hele prosessen – fra oppsøkende arbeid i samfunnet, til kartlegging hos lege, sykepleier og sosionom før oppstart av behandling. Det var imponerende å se hvor strukturert og gjennomført opplegget var, spesielt med tanke på ressursene de har tilgjengelig.

Livet på TICC

På TICC har vi vært innlosjert i tomannsrom med eget bad, og området rundt er utrolig fint. Det er flere små bandaer med sittegrupper, som er hyppig brukt på ettermiddagene. Vi kan bade i elven, slappe av i solsengene og til og med bestille massasje.

På TICC bor det også bachelorstudenter i sykepleie, jordmorstudenter fra Danmark, Sykepleiestudenter fra Dodoma i Tanzania og masterstudenter fra tverrfaglig master innen psykisk helse, rus og avhengighet på Oslo Met. Vi er mye sammen, både i og utenom praksis.

Måltidene spiser vi sammen, og det var fint å samles rundt bordet etter en dag full av inntrykk. Maten var god og tilpasset oss, og det var alltid mulig å kjøpe noe kaldt å drikke.

De ansatte på TICC er utrolig gode og hjelper oss med å organisere fritidsaktiviteter. Vi har blant annet vært på båttur til sandbank, på fotballkamp, på safari og besøkte strandresorter. Dette var noe vi alle har satt stor pris på.

Området rundt TICC er også fullt av liv – aper i trærne, gekkoer på veggene, slanger, fugler, ekorn og insekter. Masaiene og hundene deres passer på området døgnet rundt, noe som  opplevdes både trygt og litt uvant.

Avslutning

Eventyret i Tanga er både lærerikt, utfordrende og utrolig givende. Vi har fått et utvidet globalt perspektiv på psykisk helsearbeid, og hvor mye som kan gjøres med begrensede ressurser. Samtidig har vi fått oppleve et nytt land, en ny kultur og ikke minst styrket samholdet i gruppen.

Avslutningen på reisen ble like variert som oppholdet, da vi alle valgte å reise videre på ulike måter. For noen innebar dette flere reisedager og nye destinasjoner, mens andre vendte hjemover. Fleksibiliteten har blitt utfordret også i forbindelse med hjemreisen, med endrede reiseruter, kansellerte flyavganger og «Afrika tid». Likevel ble også dette en del av helhetsopplevelsen – og noe som har blitt håndtert med god kontroll.

Dette er en erfaring vi tar med oss videre – både som masterstudenter og i videre arbeid med pasienter innen psykisk helse, rus og avhengighet. Vårt eventyr har bare så vidt begynt.

Klem fra Eliza, Kaja, Julie, Janne og Christine