Mari Oma Ohnstad har lang fartstid innen nyfødtsykepleie, og har lenge interessert seg for respiratorbehandling av ekstremt premature barn. 25. august 2023 disputerte hun med sin doktorgradsavhandling innen tematikken.
Publisert 3. oktober 2023, 15:10
Sist oppdatert 9. oktober 2023, 14:15
I prosjektet Faktorer som predikerer vellykket avvenning fra mekanisk ventilasjon hos ekstremt premature barn undersøkte hun og andre forskere respiratorbehandling gitt til ekstremt premature barn født før svangerskapsuke 26.
En respirator brukes for å gi pustestøtte til for tidlig fødte barn som ikke klarer å puste godt nok på egenhånd. Barn som er født etter svært kort svangerskap har umoden lungefunksjon. For disse er bruk av respiratorbehandling avgjørende for overlevelse. Likevel er det viktig å begrense bruken av respiratorbehandling til et minimum, da behandlingen i seg selv kan forårsake skade. Derfor ønsker helsepersonell å fjerne respiratorbehandlingen så snart barna viser tegn til at de er klare til å puste selv.
Hos noen viser det seg imidlertid at de likevel ikke klarer å puste selv, og de trenger ytterligere respiratorbehandling. Imidlertid kan reintubering være en prosedyre som ikke er enkel og skånsom for pasienten, og som er assosiert med stress og smerter for barnet og som kan resultere i komplikasjoner, som for eksempel hjerneblødning og forlenget sykehusopphold. Å utforske denne tematikken kan derfor bidra til at klinikere tar mer treffsikre beslutninger og forhindre unødig lang behandlingstid, som var motivasjonen til Ohnstad bak studien.
– Vi undersøkte hvorvidt forsøk på å ta barna av respirator for å puste på egenhånd (ekstubering) var vellykket, eller om barnet hadde behov for å legges tilbake på respirator (reintubering). Videre utforsket vi om travelhet i avdelingen (antall inneliggende pasienter og hvor syke pasientene var) var av betydning for hvor lenge barna ble behandlet med respirator og om ekstuberingsforsøket var vellykket eller ikke, forteller Ohnstad.
Vurderingen av at barna kunne klare seg uten respirator viste seg å være feil i de fleste tilfellene hos barn født i svangerskapsuke 22-23. Dette var et av de viktigste funnene fra studien. Disse barna ble også behandlet med respirator til en alder svarende til betydelig høyere svangerskapslengde, sammenliknet med barn født i svangerskapsuke 25.
Videre fant de at det å være født som gutt og ha en lav Apgarskår ved 5 minutters alder var faktorer assosiert med langvarig respiratorbehandling. Apgarskår er et system for rask vurdering av allmenntilstanden hos nyfødte.
Når det kom til travelhet i nyfødtavdelingen hadde dette ingen betydning for hvor lenge barna ble behandlet med respirator, eller om forsøket på å ta barnet av respirator var vellykket eller ikke.
– Et hovedbudskap fra studien er at ved å legge mer vekt på kjønn, allmenntilstand like etter fødsel og oksygenbehov, kan helsepersonell oftere ha rett i vurderingen av om barnet vil kunne klare seg uten respirator, sier Ohnstad.
Ohnstad har lang erfaring som sykepleier på en av landets største nyfødtintensivavdelinger på Rikshospitalet. Hun er intensivsykepleier, har en videreutdanning i nyfødtsykepleie og er ansatt som høgskolelektor på Nordens eneste master i avansert klinisk nyfødtsykepleie ved LDH.
– På nyfødtavdelingene har sykepleieren ansvar for å gi forsvarlig sykepleie og behandling til denne pasientgruppen og deres familier. Årvåkenhet og nøyaktighet kreves for å ta de riktige beslutningene, forteller Ohnstad.
I doktorgradsprosjektet benyttet Ohnstad og de andre forskerne datamateriale fra Norsk Nyfødtmedisinsk kvalitetsregister, et helt unikt nasjonalt register, som prospektivt samler inn data på alle inneliggende pasienter ved alle 20 norske nyfødtavdelinger, hver dag.
– En av de viktigste erfaringene jeg har gjort meg i arbeidet med avhandlingen er betydningen av å etablere og vedlikeholde gode kvalitetsregistre og at vi som helsepersonell har et stort ansvar for å bruke dataene som samles inn i på en måte som tjener fremtidige pasienter.
Med pandemi og restriksjoner fikk Ohnstad også erfare på kroppen at det ikke er alt man kan planlegge når man starter et stort prosjekt.
– I tillegg til å benytte data fra Norsk Nyfødtmedisinsk Kvalitetsregister, så samlet vi inn data fra de inkluderte pasientenes journaler. I løpet av prosjektperioden ble det norske samfunnet rammet av koronapandemien og dette medførte at datainnsamling fra pasientjournaler på flere norske sykehus ble forsinket. Likevel så har jeg opplevd stor vilje og interesse for prosjektet blant mine samarbeidspartnere på de ulike nyfødtavdelingene, slik at datainnsamlingen lot seg gjennomføre tross de utfordringene som kom på veien.
Kort tid etter disputasen, startet Ohnstad denne høsten i ny jobb ved akuttklinikken OUS, på barneintensivavdelingen på Rikshospitalet.
– I denne jobben vil jeg få mulighet til å utvikle/videreutvikle kompetansen min knyttet til intensivsykepleie til barn og deres pårørende. I tillegg vil jeg ha ansvar for avdelingens drift, med fokus på bemanning og kompetanse i avdelingen. Dette er områder jeg virkelig brenner for, og som jeg ønsker å lære mer om.
Videre deltar Ohnstad også i forskningsgrupper både på LDH og OUS.
– Jeg ser frem mot nye prosjekter i samarbeid med gode kollegaer, avslutter Ohnstad.